Bør atferd være gjenstand for synsing eller vitenskap?

Success

Jeg påstår følgende: Alle som jobber på skole, i bofellesskap, barnehage, barnevern, avlastningstilbud, aktivitetssentre etc. ønsker å påvirke mennesker. Det kan være at de ønsker å gi helt spesifikk opplæring, for eksempel i å knyte lisser eller lese, men det kan også være påvirkning av mer uspesifikk art, som å gi trygghet, selvtillit, arbeidslyst og glede i hverdagen. Like ofte eksisterer det helt åpne eller skjulte agendaer på «avlæring» av uønsket atferd, uvaner, uro eller hyperaktivitet, blant annet. Dette kan selvsagt også være atferd som er mer eller mindre operasjonalisert/definert. Vi som farter rundt omkring opplever jo både det ene og det andre, men det er altfor sjelden vi ser at atferd som ønskes endret er blitt gjenstand for operasjonalisering, og langt sjeldnere finnes det registreringer som underbygger argumentet om at det er for lite eller for mye av noe. Dette syns jeg fortsatt er litt merkelig. Særlig når det gjelder utfordrende atferd. Hvis dette virkelig har vært problematisk for personen selv og/eller nærpersoner, hvorfor har de da ikke prøvd å se noe på omfanget? At faglærte bistandsytere ikke kan komme med mer kvantitative data enn «ofte», «en del», «rett som det er» og «i noen grad», er for meg underlig. Det er der synsingen kommer inn. Eller rettere sagt; synsingen kommer inn også der!

For også personer som har gått i årevis på skole, med menneskelig kropp og atferd som hovedfokus, opererer med stor grad av synsing. Jeg skal prøve å illustrere hva jeg mener med synsing, så får leseren selv vurdere om jeg tar feil eller ikke. Attention deficit hyperactivity disorder (ADHD) er betegnelsen brukt i diagnosemanualen DSM-IV. 18 atferdsbeskrivelser utgjør symptomene på diagnosen, og man må ha en tilstrekkelig mengde av disse symptomene for å få diagnosen (American Psychiatric Association, 2000). En annen diagnosemanual, ICD-10, utarbeidet av verdens helseorganisasjon (WHO), bruker betegnelsen hyperkinetic disorder, men består i hovedsak av de samme atferdskriteriene (World Health Organization, 2000). Det kan virke som at ADHD har fått fotfeste som betegnelse, både på folkemunne og i vitenskapelige publikasjoner.

«Snakker ofte for mye» er et av kriteriene som brukes for å avgjøre om noen kvalifiserer til ADHD-diagnose eller ikke. La oss se litt nærmere på dette kriteriet. Snakking er jo i og for seg en relativt operasjonalisert atferdsbeskrivelse. Men man kan jo undre seg om kriteriet tar opp i seg andre former for verbal atferd enn den vokale. «Snakking» er knyttet til vokalisering med «snakketøyet» vårt, men hva med de som må bruke tegnspråk, braille, bildekommunikasjon eller skriving. Måter å «snakke» på som kanskje ikke på samme måte bryter inn i andres ro og fred. Og hva med de som ikke har ferdigheter til å snakke, men bare lager kommuniserer ved hjelp av for eksempel lyder, gester og peking? Personer med alvorlig og dyp grad av utviklingshemning kan ha betydelige kommunikasjonsutfordringer. Kan ikke de få diagnosen ADHD de da?

Men la oss la «snakkingen» ligge. «Ofte» er antagelig et langt mer diffust uttrykk. Hvor mye skal til for at det skal være «ofte»? Og hva med intensitet? Det står det ingenting om. Ei heller beskrives det noe om kontekstuelle forhold. I hvilke situasjoner skal man «snakke ofte» for at kriteriet skal være oppfylt? Jeg tør tippe på at det ikke holder å «snakke ofte» lavt med seg selv, alene på et rom. Jeg vil tippe at det er lettere å score noen på dette kriteriet dersom de avbryter andre personer, og/eller snakker mens man helst burde vært stille. Blir da «ofte» kontekstuelt, slik at «ofte» er mer dersom det er høyt, intensivt og avbrytende, mens andre som kanskje i mengde snakker like mye, men i adekvate settinger og med en rolig stemme, så blir ikke «ofte» like «ofte»? «Ofte» er dessuten et relasjonelt uttrykk, og ligger et sted mellom «alltid» og «aldri». Det må stå i forhold til noe annet. Det er helt umulig å avgjøre om noe forekommer ofte dersom man ikke har noe annet å relatere det til. «Ofte» vil nødvendigvis måtte forholde seg til andre personers snakking. Problemet er at det ikke finnes noen mal eller norm for frekvens av snakking som er greit, ei heller noen eksakt grense for når snakking går over fra «passe» til «ofte». «Ofte» vil da være en svært skjønnsmessig vurdering, selv om det selvsagt er mulig å lage kriterier som går på antall ganger.

«Ofte» vil jo være et uttrykk for antall ganger vedkommende snakker, mens «for mye» vil være en annen vurdering. Det handler om mengde. Hvilken mengde, og hva som skal måles er dog noe usikkert. Er det antall ord, antall bokstaver i ordene som formidles eller tiden man bruker på å snakke, kanskje målt i sekunder eller minutter? Eller er det en kombinasjon av disse, dvs. at man både bruker mange og lange ord, og at man snakker lenge? Og som begrepet «ofte» vil også «for mye» være relasjonelt. «For mye» vil som mengdebegrep havne et eller annet sted mellom «ingenting» og «alt/hele tiden». Det finnes heller ingen mal for hvor «mye» som er «for mye», ei heller noen beskrivelse av hvem dette skal være «for mye» for.

Nå tok jeg jo bare for meg ett av 18 kriterier, «snakker ofte for mye». Det er litt tilfeldig at jeg velger akkurat det kriteriet, for samtlige kriterier, 18 i tallet, består av atferdsbeskrivelser med store elementer av skjønnsmessige vurderinger.  Det kriteriet jeg valgte å eksemplifisere her er ett av ni kriterier under kategorien «hyperaktivitet/impulsivitet». I kategorien «uoppmerksomhet» er det ytterligere ni kriterier. Og en person har oppfylt kriteriene for diagnosen ADHD dersom minst 6 av kriteriene innenfor den ene eller den andre kategorien er oppfylt. Og da kan det jo tenkes at jeg i mitt utvalg har vært selektiv og valgt det kriteriet som kanskje innebærer størst grad av skjønnsmessig vurdering. En nærmere kikk på disse atferdsbeskrivelsene vil derimot illustrere tydelig at det for alle kriterier er snakk om betydelige grader av skjønn. Faktisk er det slik at ordet «ofte» forekommer i samtlige 18 kriterier. «Ofte vansker med…», «ofte lett distrahert…», «løper ofte rundt…» og «buser ofte ut…» er ytterligere fire eksempler der «ofte» er knyttet til en eller annen atferdsform. Når da samtlige kriterier inneholder en frekvensvurdering som er skjønnsmessig vil dette også i stor grad bety at vi antagelig beveger oss i motsatt retning av eksakt vitenskap. Det er iallfall min mening.

Så altså; bør atferd være gjenstand for synsing eller vitenskap? Jeg har valgt å sette fokus på synsing når man setter diagnoser. Noen vil sikkert hevde at det jeg har gjengitt over her tilhører vitenskapen. Jeg vil argumentere for at denne måten å vurdere atferd på i større grad tilhører kategorien synsing. Det kommer vel da heller ikke som noen overraskelse at jeg farter rundt og operasjonaliserer atferd og får nærpersoner til å registrere. Jeg bedriver selvsagt ikke opplæring i å sette diagnoser, men jeg er opptatt av å endre atferd hos personer med overskudds- eller underskuddsatferd. Opplæring og avlæring; altså atferdsendring. Jeg har blitt glad i et uttrykk som brukes innenfor presisjonsopplæring: «Care enough to chart», som kan oversettes med noe sånt som «bry deg nok til å registrere». Dette gjør jeg fordi jeg mener mennesker som gjør for mye eller for lite av noe fortjener å bli tatt på alvor. Å ta utfordringene på alvor innebærer at man fjerner seg fra synsing og nærmer seg vitenskap, og da ved å operasjonalisere og registrere. Gode registreringer kan føre til at tiltak (eller samhandlingsmønstre) endres eller opprettholdes. Dette forutsetter selvsagt at man har en god prosess for valg av områder for atferdsendring, i samarbeid med tjenestemottaker og/eller vedkommendes nærpersoner. Det får vi ta i et annet innlegg…

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!