eMAAs redaktør er snill nok til å få julegaver hele året

Noen tidsskrifter vasser i stoff, og kan svare forfattere som har sendt inn selv svært gode manus, med at «Din artikkel er meget god, men passer bedre i andre tidsskrifter», «Send heller artikkelen til et annet tidsskrift, så den kan bli publisert i rimelig tid» og lignende, fortrinnsvis på engelsk. Også flere norske tidsskrifter har god stofftilgang. På atferdsfeltet har det til dels vært skrinnere. Fra min tid som redaktør i Norsk tidsskrift for atferdsanalyse husker jeg at det var et slit å få ut fire nummer i året, og senere har man gått ned til to (selv om antall sider i en årgang ikke er redusert tilsvarende). Jeg husker også at mange fikk mangfoldige tusen kroner av Nafo for å dra på konferanser, mot å levere en artikkel. Men flere brøt avtalen uten synlig skam. Heller ikke nykomlingen eMAA er i en misunnelsesverdig situasjon, selv om det så langt har gått rundt på et vis. Det skal visst være en del som sier at de skal levere noe, men dessverre blir det oftest med avtalen eller løftet. Slik atferd må analyseres. Jeg har derfor forslag til noen punkter i en kasusformulering:

  1. Er personen kapabel til å skrive? Har personen nødvendig kompetanse? Vet personen hvor mye arbeid det er? Har personen prestert noe lignende før?
  2. Er det av vesentlig verdi for personen å skrive et manus, slik at det kan bli et mål som personen går inn for? Eller er motivasjonen så lav at det blir halvhjertet? Må skriving konkurrere med andre ting som betyr mer for personen? Kan eventuelle andre tegn på motivasjon tilsi at debuten er nær?
  3. Er avtale eller løfte om å levere manus positivt og/eller negativt forsterket? Har avtalen eller løftet gjort en hyggelig situasjon enda hyggeligere, og/eller har forfatter in spe gitt etter for overtalelse, subtilt press og lignende?
  4. Eventuelle faktorer som taler for at omgivelsene vil understøtte, eller forsterke, skriving.
  5. Eventuelle faktorer som taler for at omgivelsene vil motarbeide skriving. Kan personen tape noe på å skrive?
  6. Eventuell privat unngåelsesatferd, som dagdrømming, distraksjon, selvinstruksjoner, selvobservasjon og dissosiasjon i forbindelse med skriving.
  7. Eventuelle forsøk på unngåelse og emosjonell kontroll, som å skifte tema, motstand og irritasjon når personen minnes på avtale eller løfte om skriving. Hva pasienten tenker om å møte ubehag forbundet med skriving.
  8. Andre faktorer som bidrar til unngåelse: Fusjon og begrunnelse. Fusjon med begrepsselvet. Liten kontakt med verdier. Manglende kontakt med øyeblikket. Lav evne til å forplikte seg til handling.
  9. Faktorer som kan bidra til psykologisk fleksibilitet: Positive erfaringer med oppmerksomt nærvær. Eksempler på ikke å ha brydd seg om ubehag, ha vært intenst til stede og i kontakt med livet, og ha handlet i tråd med egne verdier, selv om det ga ubehag. Eksempler på selvironi, le av seg selv og ha nådd egne mål.

At mange momenter er hentet fra kasusformulering innenfor ACT, er en annen sak.

Etter min mening kan momentene brukes til å eliminere personer som neppe vil levere, slik at man slipper å kaste bort tiden på dem. Hvis kasusformuleringen ikke ender med at situasjonen er «helsvart», kan momentene brukes til å lage en plan for å hjelpe aktuelle forfattere, til beste for alle parter. Hjelpen kan være alt fra vennlig veiledning til atferdsavtaler à la nettstedet stickk.com. Det siste kan gå ut på at huset eller bilen tilfaller eMAA dersom ikke en tilstrekkelig god artikkel foreligger innen fristen. Å være snill er ikke alt.

God jul!

Børge Holden

 

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!