Det er bare atferd!

Tegneserien ovenfor har jeg kopiert av min far, som i mange år bodde sammen med tre jenter. Jeg har brukt den i ulike presentasjoner, fordi jeg syns den er inne på noe vesentlig; det er ikke alt vi forstår. Atferd kan være utrolig enkelt, men kan også være vanvittig komplekst. Dette skal ikke være en gjennomgående, vitenskapelig gjennomgang av hva atferd er og ikke er, mer en kort betraktning over begrepet atferd. Atferd inndeles ofte i offentlig observerbar og privat atferd. Noe atferd er lett å observere, og det er lett å enes om årsakssammenheng. Noe atferd skjer bare inni personen, og det krever verbale ferdigheter, eventuelt pulsmåler, svettemåler eller liknende, for å formidle hva som skjer. Slik atferd kan oppsummeres som følelser og tanker. Av og til er atferden en lang rekke atferder, og vi må operasjonalisere og gjerne dele den opp i mindre atferdsenheter for å kunne forholde oss objektivt til den. I dagligtale bruker vi ofte oppsummerende merkelapper for å beskrive personens atferd; h*n er sint, lei seg, glad, forelsket, frustrert. H*n har vondt, angst, er deprimert og trist. Andre merkelapper er bortskjemt, dum, slem og vanskelig. Merkelappene er greie i dagligtale, men når man skal endre atferd, må man se på hvorfor personen er/gjør som han gjør. Slik kan vi se at han er lei seg fordi bilen hans er gått i stykker, frustrert fordi assistenten ikke forsto at han var sulten, sint fordi noen andre ertet. Som atferdsanalytikere er vi opptatt av atferd; både hva som skjer, hvordan det skjer, hvorfor det skjer, og eventuelt hvorfor det ikke skjer. Innimellom er vi undrende til hvorfor akkurat den atferden forekom akkurat da. Eller motsatt; hvorfor ikke atferden forekom akkurat da. I jobben møter vi mennesker i alle aldre som har for mye eller for lite av ønsket atferd. Begge deler kan være like utfordrende for nærpersonene. Som regel starter vi med å kartlegge atferden; forekomst, foranledninger, situasjoner, i nærvær/ fravær av hvilke stimuli atferden forekom. Vi kartlegger hyppighet, intensitet, årsakssammenhenger.

For å si det enkelt: atferd har en årsak, og denne årsakssammenhengen er av og til svært interessant. Atferd forekommer av de merkeligste grunner. Atferd oppstår, endres, svekkes, formes og reduserer over tid, og de fleste av oss tenker ikke over hvordan vi endrer atferd. Ny atferd kan kreve mer enn mer etablert atferd; ny atferd kan være klønete, usikker og treg, den kan mangle presisjon, hurtighet og klar avgrensning. Veletablert atferd er gjerne automatisert, og vi tenker ikke på at vi utfører den engang. Atferd kan være spontan, styrt av reflekser, eller være mer planlagt. Den kan være lært, formet og opprettholdt av enkelt definerbare betingelser, eller mer refleksiv. Noen ganger er det nærmest umulig å finne årsakssammenhengene. Kartlegging av atferd handler ofte om miljøbetingelser; ulike stimuli inni eller utenfor personen selv. Noen miljøbetingelser er universelle; de former atferden til flere mennesker i det samme miljøet, og kalles ofte regler. Regler gjelder mange personer i det samme miljøet og i den samme kulturen. Noen miljøbetingelser er svært private; atferden styres av kjemiske forhold i hjernen/nervesystemet til den enkelte. Motivasjon og forsterkning er sentrale begreper hva gjelder atferd.

Grunnen til at jeg skriver om dette, er at i mitt hjemmemiljø er det til tider vanvittig mye atferd, både i variasjon, styrke, omfang, kompleksitet og alt annet du kan tenke deg. Jeg bor med to tenåringsdøtre. Mine barn er vokst opp med tegnøkonomi, atferdskontrakter og differensielle forsterkningsprosedyrer. De har ikke druknet i regler, men hatt noen få, men absolutte regler å forholde seg til. De har fått utvidet oppgave- og ansvarsområder i takt med mestring og økende alder. Beskjedene har vært enkle, konsekvensene tydelige og konsekvente. Jeg har trodd at ting var på stell hjemme hos meg. Men en dag smalt døra igjen, og jenta trampa opp trappa uten at jeg skjønte hva som hadde skjedd. Tårer har sprutet og stemmer nådd fistel av de merkeligste ting og på de mest uventede tidspunkt. Av og til er det helt feil at jeg har kjøpt nøkkelost, andre ganger er det helt feil at vi ikke har nøkkelost. Størrelsen på frøene i brødet, ekkel dusjsåpe og blå badedrakt er kriser på størrelse med Palestina-konflikten. Jeg har etter hvert fått rimelig god erfaring i å stå igjen som et spørsmålstegn når noen tramper opp trappa og smeller i dører. Jeg veit at denne atferden gjerne etterfølges av høy musikk, og at det kun er sult eller mangel på sosiale medier som får jenta ut fra rommet sitt. Andre dager tåler vi alt, fra overstekt fisk til manglende majones; det er bare latter og gode samtaler uansett hvilke krav og produkter som er tilstede.

Noen dager tenker jeg at siden mine friske, normale, søte, morsomme, flinke jenter kan variere fra jublende rosa lykke til helsvart på sekunder, så er det mange variabler ved fenomenet atferd det er vanskelig å forutsi. Og dermed forklare. Enkelt oppsummert er det tenåringsjenteatferd at vi har neglelakk på dørkarmer, pudder i alle vasker, kronisk mangel på klær, skyhøye telefonregninger og glass på de rareste steder. De er bare tenåringsjenter. Det går over. Det er bare atferd, og den vil endre seg ettersom hormonnivået faller på plass- i alle fall trøster jeg meg selv med det… Det er bare atferd, selv når det ikke er bare- bare…..

Dette er ikke til forkleinelse for noens problemer, bare en nøktern beskrivelse av fenomenet atferd som endres i takt med alder.

På vegne av eMAA-redaksjonen; Trude Hoksrød (som er vanvittig glad i jentene sine).

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!