Har dere hørt om noe som heter asperger?

Asperger

Det har dere sikkert, og det har i alle fall jeg, og i en grad som gjør at jeg snart begynner å stønne litt når jeg hører ordet. Nærmere bestemt hører jeg det stadig vekk, ikke minst i forbindelse med klienter som blir henvist med tanke på om de ”har” asperger. For som regel “er” det jo ikke asperger. Men forleden ble jeg riktig glad. Da hadde jeg besøk av en mann i 40-årene, og hans far. Det viste seg at mannen har asperger! Ikke at det er noen god nyhet i seg selv, eller at asperger trenger å være spesielt festlig. Men når man først har vansker, som han vitterlig hadde, er det jo like godt å få en grei, oppsummerende merkelapp på det, som en psykiatrisk diagnose jo er. Han var fornøyd selv også, og ikke minst faren syntes at mine beskrivelser av hvordan sønnen oppfylte kriteriene var temmelig oppklarende.

Men mange som jeg vurderer med tanke på asperger, er ganske unge, det vil si helt nede i ti år. Mange av dem har diagnosen fra før. Ikke rent sjelden hender det da at jeg lurer på om de som har stilt diagnosen, vet særlig mye om hva asperger går ut på. Møter med to nye, unge klienter den senere tid illustrerer dette ganske godt.

Den ene fikk diagnosen etter flere års vurderinger fram og tilbake. Da diagnosen endelig ble stilt, ble det også presisert at den var usikker. Da er det kanskje bedre å la være, og vurdere andre muligheter mer inngående? I alle fall viser det seg at det i stor grad dreier seg om tillærte uvaner hos den unge, det vil si at måtene som oppdragelse og opplæring har foregått på, har hatt vesentlig å si. At den unge skal ha vært så veldig spesiell i utgangspunktet, har jeg vanskelig for å tro. Kroppsspråk og annet er temmelig normalt, og særinteresser i aspergersk forstand er det neppe snakk om.

Det andre eksemplet skal jeg være litt mer forsiktig med å uttale meg om, men også her er jeg svært skeptisk. Først får jeg beskrevet et monster, ikke minst av representanter fra behandlingsapparatet. Når jeg så treffer den unge, viser det seg at vedkommende er fem ganger mer sosial, vennlig og vittig enn jeg kunne forestille meg. Framtoningen er lite avvikende. Skjønt ”forestille meg” – jeg bør jo snart ha lært at jeg ikke skal tro på det jeg hører, men så vil man jo være litt høflig. Alt i alt er jeg temmelig sikker på at det ender med at jeg mener at det ikke er asperger.
Det er utrolig hvordan ting kan balle på seg, som følge av ren læring. Usikre foreldre vil være snille, og ting begynner kanskje å skli litt ut. Fra fagfolk kan det være lite hjelp å få – de sitter gjerne i møter og gir mer eller mindre uklare og uforpliktende råd. Når presumptive fagfolk i tillegg ikke ser forskjell på mer eller medfødte ”inklinasjoner”, og lærte væremåter, som jo krever en del kunnskaper om hva læring kan føre til, kan det gå riktig ille, både diagnostisk og behandlingsmessig. Noen ganger hadde det nok vært greiere om fagfolk hadde holdt seg unna.
En god nyhet oppi alt dette er at diagnosen Aspergers syndrom trolig er på vei ut. Det amerikanske diagnoseverket DSM kommer i sin femte utgave i 2013, og det ligger an til at alt innenfor det som i dag utgjør autismespekteret, skal samles i ”autismespekterforstyrrelse”. Kriteriene blir også strammet litt opp, ser det ut til. Dermed blir terskelen for å få diagnosen høyere, og det bør bli lettere å unngå de vanligste misforståelsene. Jeg håper at endringen kommer. Ellers kommer det med det første en artikkel i Spesialpedagogikk om misforståelser om asperger. Forfatteren er faktisk undertegnede, og det skal bli moro å se om det kommer noen reaksjoner. Hvis dere kontakter meg, kan jeg nok ordne en pdf av artikkelen.
På spissen kan som en kjent en sak stå best, for å sitere Darwin P. Erlandsen, var det vel.

På vegne av redaksjonen; Børge Holden

Share
  1. Aurora SophieAurora Sophie09-27-2011

    Hei!

    Vel det er bra at noen tar tak i den reelle overdiagnostiseringen som skjer i dag, dette i følge både Ullevål universitetssykehus og Akershus sentralsykehus og andre jeg har snakket med.

    Jeg fikk for litt siden høre av “noen”, jeg vet ikke hvem, at jeg måtte jo lide av noe mer enn asperger syndrom, for jeg var jo så dårligfungerende skrev personen, men i følge Ullevål og Akershus sykehus har jeg bare asperger syndrom og er av de godtfungerende, jeg ville likevel ikke klart meg optimalt selv på egenhånd, da jeg feks glemmer å spise! Og som barn ble jeg tidlig fanget opp pga av barneautisme, til tross for 1970 tallet.

    Hvis jeg er så “dårlig fungerende” så sier det kanskje mer noe om at “alt for mange” får diagnosen asperger syndrom i dag. Jeg ser frem til at det ryddes opp i denne diagnosen, og det er det mange som nok ønsker seg.

    Jeg mener i å for seg diagnosen asperger syndrom bør få stå (er ikke tilhenger av at den skal bort), men kriteriene bør settes inn i en bedre og strengere diagnosemanual som gjør at det blir færre feil og at det blir litt mer felles problemstilling vi med asperger sliter med.

    Jeg vil være sosial, men får det ikke til, jeg vil treffe andre, men velger oftest ikke, da jeg ikke ønsker å være sengeliggende tre dager i etterkant av overbelastning, det går mer på mental kapasitet enn ønske.

    Et sted bør det settes en mer rettferdig grense slik at jeg og andre og mine barn med asperger syndrom slipper å føle oss som så dårlig fungerende, når vi slett ikke er det, men bare at “for mange” får diagnosen i dag.

    jeg ser frem til mer avklarte definisjoner, for vår del som har asperger syndrom, men også for alle dem som har trekk, men større forbedringspotensiale da de ikke har en medfødt utviklingsforstyrrelse.

    Takk

Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!