Valg – til det beste for barna?

Choices

I forrige nyhetsbrev her i eMAA skrev Børge Holden om diagnostisering av asperger, spesielt hos unge mennesker. Det er disse unge menneskene jeg gjerne vil fokusere litt på i dette innlegget. Det er ingen tvil om at det foregår en overdiagnostisering av asperger og andre psykiatriske diagnoser, men det som kanskje er enda verre er at disse diagnosene nærmest blir brukt som indikatorer for behandling, eller fravær av dette. Det har hendt mer enn en gang at jeg og mine kollegaer i habiliteringstjenesten har møtt på elever i grunnskolen der atferden forklares med diagnose, og diagnosen brukes som et påskudd for at elever for eksempel skal få slippe å gjøre det de nekter å gjøre. «Du skjønner, han har asperger», sies det. I så måte har nok senere års arbeid med skolenekting vært med på å endre disse synspunktene noe. Jeg skal ikke gå inn på dette – bare minne om at det står å lese om i flere utgaver av eMAA.

Hva skyldes denne utviklingen? Jeg har gjort meg noen tanker, men vet ikke hvor lurt det er å komme med dem – jo da jeg skal gjøre det. Vi har systemer rundt oss i dag som fanger opp det meste som har med barn å gjøre. Vi har helsestasjoner, barnehager, skoler, barnevern, PPT, BUP, habiliteringstjenester blant annet. Innenfor disse systemene finnes psykologer, lærere, førskolelærere, barnevernpedagoger, spesialpedagoger, sykepleiere, vernepleiere, sosionomer, leger m.m. Disse personene står hele tiden overfor noen valg, valg som de skal ta på vegne av, eller for et barn som selvsagt ikke kan ta alle valg selv. Den som stiller diagnosen tar et valg, den som har med barnet i det daglige å gjøre tar valg, instansene som gir råd og veiledning tar valg. Valgene som gjøres vil forhåpentligvis gi barnet det han/hun har behov for til å stå rustet for den verden som møter dem senere i livet.

Det som bekymrer meg er at det åpenbart ikke alltid er slik at vi velger til beste for barnet.

Det som bekymrer meg er at det åpenbart ikke alltid er slik at vi velger til beste for barnet. Det er jo ikke nødvendigvis slik at det barnet «faller til ro med» umiddelbart er den beste behandling på sikt. Det viser seg vel heller relativt ofte at det kan være snarere tvert imot. Dette er en av grunnene til at det er så fantastisk flott å kunne beherske bruk av funksjonelle analyser, kanskje spesielt i arbeid med barn.

Vi som «syssler med atferd», som mange kaller det, blir ofte sett på som ensidige personer som tar for lite hensyn til «hele mennesket». Jeg for min del har aldri jobbet med annet enn hele mennesker, men må ærlig innrømme at jeg ikke bestandig tar kjempehensyn til om jeg jobber med et A- eller B-menneske når jeg skal få barn til å legge seg. Ikke tar jeg så mye hensyn til om barnet har lyst til å spille play-station i stedet for å gjøre oppgaver på skolen heller. For ikke å snakke om de som sitter opp hele natta, for så å ikke klare/har angst for å gå på skolen dagen etter. Hvis vi velger å la slike menneskelige «egenskaper» være til hinder for å bruke atferdsprinsipper i behandling har vi, i mange tilfeller, lagt et løp for barna som innebærer liten grad av deltakelse i blant annet ordinært arbeidsliv – vil vi det?

For eMAA- redaksjonen,

Ulf Larsen

Share
  1. adminadmin09-30-2011

    Krav til dokumentasjon av påstander vil være forskjellig i en fagartikkel i et fagtidskrift og en mer uformell bloggpost. Hvis det ikke refereres til datagrunnlag, er det en selvfølge at dette er en mening som forfatteren står for, og jeg ser ingen grunn til at det skal presiseres noe nærmere. På vår arbeidsplass ser vi eksempler på feildiagnostisering av asperger, om ikke daglig så i hvert fall ukentlig. Hva som er grunnen til denne feildiagnostiseringen kan være ulik, jeg kan anbefale å lese Børge Holdens artikkel om diagnostisering av asperger syndrom i siste nummer av Spesialpedagogikk.

Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!