Et godt stykke igjen?

lese

leseUkas eMAA post var ferdigskrevet i forrige uke, og planen var å gjøre et forsøk på sende tsunamilignende effekter ut over det ganske land ved å kalle posten «Ja, jeg er enig med Jesper Juul». Mange vil nok hevde at det muligens er «et godt stykke igjen» før en atferdsanalytiker kan bli enig med Juul. Vel, min kone satte meg på bedre tanker og mente jeg burde være opptatt av å skrive om noe annet enn min egen fortreffelighet.  Så da gjorde jeg det, og fant ut at det også går an å skrive om andre områder der det er et «godt stykke igjen».

Tidligere konstituert generalsekretær i Dysleksiforbundet Silje Hasle har uttalt at norske kommuners manglende kompetanse på lese- og skrive opplæring gjør at «det er et godt stykke igjen». Undersøkelser viser at en av tre har lesevansker, det vil si ca. 800 000 av Norges befolkning. 450 000 av dem har alvorlige lese- og skrivevansker. Hvorvidt Hasle har rett vet jeg ikke, men i følge statistikken har hun et poeng. Uansett er tallene svært alvorlige, ikke bare for den eleven det gjelder, men også for Norge som nasjon.

Når det gjelder lesevansker og andre vansker, er det etter hvert vanlig å bruke en diagnose eller diagnoselignende beskrivelser som forklaring på årsaker. «Hun/han lærer ikke fordi hun/han har ADHD og er veldig ukonsentrert». «Han/hun har veldig svakt arbeidsminne, og sliter derfor med å huske fonemene (lydene) til konsonantene i alfabetet». Dette er helt vanlige forklaringer, og er logiske feilslutninger som blir sirkulære. Det vil si at beskrivelsen av et fenomen blir brukt til å forklare det samme fenomenet. Diagnosen blir brukt som forklaring på hvorfor lille Ole ikke lærer å lese. Ole lærer ikke å lese fordi han har et svakt arbeidsminne, kan bli til at Ole har svakt arbeidsminne og har vansker med å lære å lese. Ikke minst kan disse beskrivelsene fungere som et hinder for å sette i gang tiltak og systematisk opplæring.

Stortingsmelding 18 (2010-2011) kapittel tre, peker på at det kan være en fare for at kravene og forventningene til elevens evner senkes, som igjen kan føre til dårligere læring. Målet for alle elever er styrket læringsutbytte gjennom gode læringsmiljøer. Herunder nevnes det at det bl.a. er viktig å ha tydelig struktur og tydelige mål. Forventninger til svakere elever må etter mitt syn ikke senkes, og elever må på ingen måte defineres vekk i fra ordinære opplæringstilbud. Stortingsmeldingen referer til forskning som viser at høye forventninger til læring er avgjørende for at barn og unge skal lære.

Dette bringer meg over på en høyst privat analyse av leseopplæringen som foregår på en rekke skoler i landet vårt. Jeg møter mange elever i grunnskolen, både de som har gode- og svake leseferdigheter, og det finnes mange vinklinger på begynneropplæring.  Mange av disse elevene «utsettes» for det jeg mener er lave forventninger.. Jeg har erfart at begynneropplæringen i lesing er basert på sakte progresjon, noe som innebærer at en bruker et skoleår på å lære de store bokstavene, og et år på å lære de små bokstavene. For det første; Hvor mange ord er skrevet med store bokstaver ute i samfunnet? Kanskje enkelte firmanavn? Jeg kommer umiddelbart på KIWI, REMA 1000 og JYSK. Hvorfor skal man lære de store bokstavene først, når kanskje 99 prosent av all skreven tekst er små bokstaver?

Min neste bekymring er hvordan barna lærer bokstavene. «Grundigheten» ligger antakelig i at det jobbes mye med språkstimulering og forståelse når en bokstav læres. La oss se på hvordan det kan se ut for «ukas bokstav» G som eksempel. Har G noen vannrette linjer? Har G noen loddrette linjer? Er det noen vinkler i bokstaven? Hvor mange vinkler er det i bokstaven? Finnes det noen bueformer i bokstaven? Hvilken farge har ukens bokstav? Hva er navnet på bokstaven? Har noen i klassen navn som starter med G? Og til sist kan det hende at lyden til bokstaven blir tatt med.

Jeg synes det er flott at undervisning er mangesidig og grundig. Problemet med «grundigheten», er at fem/seks åringene trener på for mange lærekanaler samtidig. En kan gjerne trene på mange lærekanaler i løpet av en skoledag, men de må trenes hver for seg. Former, linjer, vinkler og farger er egne temaer i egne timer. Begynneropplæring i lesing må bestå av å trene eleven på å uttale fonemet (lyden) til den bokstaven som presenteres. Altså skal eleven se bokstaven g, og si lyden g (ikke navnet ge). Elever må raskt komme i gang med avkoding av bokstaver og ord., og generelt pleier jeg å si at det bør ikke ta lenger enn seks til åtte uker å lære alfabetet. Det vil si at på denne tiden av året bør alle landets første trinns elever kunne lydene til alle bokstavene i alfabetet.

Nå skal ikke denne ukens post bli en hel artikkel, det får komme senere. Et siste sukk er å be lærere, professorer, forskere, byråkrater og politikere å omprioritere. Det er påvist en høy sammenheng mellom leseflyt og leseforståelse i første til fjerde klasse. Også norske sentrale leseforskere støtter dette etter hvert. Hvordan kan en da la være å satse på leseflyt?

Alle barn skal ha et styrket læringsutbytte. Forventningene til dem må være høyt. Vi trenger ikke en nasjon med synkende leseferdigheter. Ha derfor et stort fokus på lydene i alfabetet, leseflyt og lesevolum. 800 000 er for mange og antallet må ned.

Det er et godt stykke igjen !!!

På vegne av redaksjonen; Jan-Ivar Sållman

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!