Jeg er en atferdsmann – og stolt av det!

Rat

Hva er det med atferdsanalytikere? Hvorfor er vi så skråsikre på at vi vet best? Og hvorfor i all verden er vi så skeptiske til diagnoser, psyke og sjel? Det er langt fra sikkert jeg klarer å svare på alle de spørsmålene jeg selv stiller, men det er i alle fall mulig for meg å dele noen av mine tanker om akkurat dette. For ja, jeg har tanker selv om jeg er atferdsanalytiker, hvis noen trodde jeg benektet det. Og her nevner jeg også tro… Det er jammen ikke lett å snakke vitenskapelig, og heldigvis så er det heller ikke nødvendig i dagligtale. Det som derimot ofte er nødvendig, er å svare på mer eller mindre velbegrunnede påstander om at atferdsanalytikere er «instrumentelle og mener mennesket er en maskin uten følelser og tanker». Senest i dag i lunsjen hørte jeg en professor i psykologi snakke om såkalt ECT-behandling, og at det i psykiatrikretser snakkes om at ECT «re-booter» hjernen. For ordens skyld, ECT står for Electroconvulsive therapy, og innebærer å gi hjernen små elektriske støt. I Norge blir dette brukt, hovedsakelig for å behandle alvorlige depresjoner, med påstått gode resultater. I psykiatrien er da en av teoriene på hvorfor dette virker, at hjernen «re-bootes» akkurat som man slår av og på en computer. Også sammenligner jeg mennesker med maskiner??? Jeg kjenner ingen atferdsanalytiker som vil være enig i at mennesket kan sammenlignes med en maskin. Så hva er det med atferdsanalytikere? Vi tråkker nok definitivt på noen ømme tær når vi sier at vi vil behandle atferd vitenskapelig. Og at vi påstår at det er noen universelle regler, som gjelder alle organismer. Når jeg for moro skyld trekker frem et eksempel der noen har brukt forsterkningsprinsipper for å lære mark å gå til høyre i en T-labyrint, ja da blir noen personlig fornærmet når jeg sier at prinsippene er de samme for alle organismer, inkludert mennesker, selv de fra Oppland J

Jeg er slett ikke så skråsikker på at jeg vet best. Jeg vet bare det at så langt har atferdsanalyse vært det verktøyet i verktøyskrinet som jeg har brukt flest ganger, som har gitt best effekt, og som har gitt meg gode relasjoner til tjenestemottagere, pårørende og kollegaer. Jeg er sikker på at vi ikke sitter på fasiten for hvorfor vi gjør som vi gjør, men at vi er så nær vi kan være med dagens vitenskapelige funn. Vi bygger stein på stein med kunnskap, enten i bredden for å få det til å stå bedre, eller i høyden for å komme nærmere «universelle» lover og regler. Som for annen vitenskap er målet prediksjon og kontroll. Vi må kunne gjøre ting om igjen, og vi må ha en viss form for oversikt over sannsynligheter for utfall. De som ikke tror på vitenskapen bør definitivt ikke fly eller gå til legen. Når jeg selv både har erfart og dokumentert en rekke ganger at de funksjonelle analysene traff, og at de atferdsanalytiske tiltakene enten ga nødvendig opplæring, nødvendig reduksjon i utfordrende atferd og helst begge deler, ja da nærmer jeg meg skråsikker utad. Men for all del, man må jo være åpen for at andre metoder kunne gitt samme resultat. På tross av at «andre» har drevet på i flere år uten å komme noe sted… For eksempel en skolenekter som ikke har vært på skolen på noen år, eller en ungdomsskolegutt som sliter med lesing, eller en 10-åring som trenger renslighetstrening. Og viktigst av alt; hvis det ikke virker så ser jeg det også, og kan endre metoden. Livet er for kort til å drive med ting som ikke virker!

Så dette med diagnoser, psyke og sjel. Vanskelig! Og noen provoseres nok og er uenige i at jeg nevner de i samme setning. For å ta diagnoser først så er det i grunn to bekymringer jeg har. Det ene er at de psykiatriske diagnosene fort kan misoppfattes som årsaken til atferden. Det andre er at diagnoser blir brukt som brekkstang for å få tilgang på tjenester. Begge deler er galt, og gir det psykiatriske diagnosesystemet en funksjon det ikke var ment til å ha. Jeg minnes godt jeg jobbet med en ung klient med lett utviklingshemning. Siden jeg ikke hadde hovedansvar i saken, så ble jeg bare med for å observere og komme med innspill. Etter å ha møtt klienten noen ganger tok jeg en titt i den tykke journalen, og fant en lang rekke psykiatriske diagnoser. I tillegg til noen somatiske som hang mer eller mindre sammen med de psykiatriske. I ettertid har jeg reflektert over at jeg er glad jeg møtte klienten med «blanke ark», for ellers tror jeg neimen ikke jeg hadde turt å ta i ham og møte ham på den måten jeg gjorde. Nemlig som et menneske, og ikke som en diagnosebærer! Jeg jobber med atferd, og psyke, sjel og eventuelle psykiatriske diagnoser er merkelapper man kan sette på dette. For meg så er de merkelappene alt for lite presise. Det er derfor jeg kaller en spade for en spade, teller antall ord lest i minuttet, teller antall dager på skolen og måler inter respons tid (tid mellom forekomst av utfordrende atferd). Jeg avslutter derfor med følgende Lindsley-sitat: «Care enough to chart», eller for å gjøre det enkelt: «Bry deg nok til å telle»!

Terje Fredheim

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!