OM INTERIØR OG OPPUSSING; forelskelse og metoderekka

Drømmehuset, september 2008
 Ukens avsender maler kjøkkentak.

Ukens avsender maler kjøkkentak.

Høsten 2008 forelsket jeg meg, hardt og intenst. Jeg var på visning i august, og så på et hus jeg visste det ville være godt å komme hjem til. Huset er fra 1934, ligger sentralt (i den grad Våler på noen måte kan sies å være sentralt!), men skjermet. Huset har 131 kvadratmeter boareal, høyt under taket, vakre vinduer, epletrær i hagen og 3,4 mål tomt. Drømmehuset. Som sist ble pusset opp på 1990-tallet. Utvendig var huset lys grått med blekgrønne dører. Innvendig var det mye rødt, grønt og gult. Badet, som ikke har vindu, har mørkebrune baderomsplater, og oransje vask, do og badekar. Uthuset har utedo. Garasjen har ikke plass til min Corolla, og det burde definitivt dreneres på nordsiden av huset. Jeg kjøpte et skakt, kaldt, sjarmerende hus, og fikk en hobby på kjøpet. Siden har jeg bodd i metoderekka, eller vernepleierens arbeidsmodell om du vil. Med unntak av nevnte, vakre bad er nå alle gulv, vegger og tak i hele huset pusset og malt minst en gang. Læringskurven har vært bratt, og jeg er langt fra utlært. Som mangeårig leietaker har jeg måttet akseptere slikt jeg ikke fikk gjort noe med, men som huseier kan jeg virkelig kose meg med egne preferanser hva gjelder farger, matching, glans, form og sammensetning. Jeg har med andre ord vært litt over gjennomsnittlig opptatt av oppussing, farger, maling, glansgrad, interiør, loppemarkeder og lure løsninger de siste årene. Men, som dere alle veit, endres preferanser over tid, så planene for årets prosjekter er allerede klare. Puh, det blir litt løfting, flytting, banning, pussing, sliping, hopping og blåmerker denne sommeren også…

Tilbake til mitt liv i metoderekka. En ting denne prosessen har lært meg, er nemlig metoderekka i praksis. Altså, etter 20 år i bransjen, kan jeg den jo, men oppussing og interiørvalg er et godt, praktisk eksempel på målrettet arbeid. På en litt annen måte enn Horne og Øyen beskrev den (i heftene om målrettet miljøarbeid). Gjentatte ganger i oppussingsprosessen har jeg tenkt at å pusse opp følger fasene i metoderekka.

Metoderekka, kort oppsummert: 1. Observasjon og kartlegging. 2. Analyse. 3. Målarbeid. 4. Planlegging. 5. Gjennomføring. 6. Evaluering. 7. Justering, progresjon.

Første steg på vegen til et bra resultat, er observasjon og kartlegging. Hva er problemet/ utfordringen/ ønsket, ja rett og slett; hva skal gjøres hvor? Eventuelt den litt mer vegrende varianten: trenger vi virkelig å gjøre noe med dette? Habilitøren kartlegger de eksisterende betingelser. Huseieren ser noe hun vil gjøre noe med. Habilitøren kartlegger omfang, ferdighet, hyppighet eller andre atferdskriterier. Hobbymaleren kartlegger gulning, hakk, striper, merker, feil eller andre skjønnhetsmangler. Uansett er det viktig å observere behov for endring, og kartlegge hva man vil ha gjort. Der jeg stort sett er fornuftig profesjonelt, lar jeg lystene i langt større grad styre privat.

Neste fase er analyse, der vurdering av hvordan/ på hvilken måte man best kan løse behovet, er sentralt. I behandling av mennesker er funksjonelle analyser viktig, mens i forhold til oppussing er det nok viktigere å analysere behov opp i mot ferdigheter. Kan jeg virkelig gå på denne jobben? I mitt tilfelle er svaret alltid ja, eller mer presist: KLART JEG KAN!, med mindre det er snakk om vann eller strøm. Denne fasen er nok langt mer omstendelig og omhyggelig vurdert på jobben enn hjemme.

Nå veit vi hva behovet er, vi veit noe om omfang og hvilke ferdigheter som er nødvendige. Så da kommer vi til målvalg, målsettinger, målarbeid. Det er viktig å sette seg SMARTe mål (Spesifikke, Målbare, Ambisiøse, Realistiske, Tidsbestemte). I forkant av hver oppussingssesong setter jeg meg mål for hva jeg skal gjøre. Disse skrives på gule lapper som henges over fjorårets liste på kjøleskapet (når lystprinsippet råder er det lett å la seg lede inn i fristelsen av å ta på seg for mye. Innimellom slår realitetene inn, som mangel på tid eller mangel på penger). Etter hvert som ting er ferdig, skriver jeg OK på oppgaven. Årets liste inneholder blant annet: male tak-, gulv- og vinduslistene i stua, samt stuedøra (note to everyone: Oljemaling gulner fryktelig!! Ikkje bra!). Male trappa (mørk grå trinn og hvite vanger), og veggene i trappegangen. Rive skapene i gangen oppe, og lage sovealkove. Male sovealkoveveggene (blågrå). Tilpasse bokhylle til endeveggen. Male gulvet i gangen (lys grått). Male gulvet i yttergangen blått. Male ett strøk utvendig på vinduene i yttergangen (hvitt). Male de blå hagemøblene ett strøk til. Lage utekjøkken. Vel, noen syns nok kanskje denne lista er lang nok, men jeg er sikker på at den blir mye lenger. Så den blir nok hengende til neste sommer, denne også. Det er vel ikke for ingenting man sier hus er et evig prosjekt, eller med andre ord; som den store kjærligheten. Og om lista er litt lang, er oppgavene er definerte og har klare beskrivelser, og fargeangivelsene sier noe om når målet er nådd. Jeg har malt trappa når trinnene er mørk grå, og vangene er hvite. Veggene skal males opp igjen ett strøk fordi de har fått mange merker (ulempen med småhissige tenåringer som bærer sine egne kofferter!). At jeg i tillegg må slipe ned i forkant, og vaske og tørke støv grundig før jeg begynner, står ikke på lista. På slutten av oppussingssesongen derimot, da skrives delhandlingene opp. Da er kroppen vond og oppussingsmotivasjonen vesentlig lavere enn i starten av sesongen. Da er små, lett overkommelige mål viktige. Pusse døra. Vaske med salmiakk. Grunne døra. Male døra 3 strøk. Vaske pensler. Dette er et godt tips når vi jobber med innlæring av ferdigheter også: små mål. Litt om gangen. Særlig barn som har liten mestringserfaring (ikke mitt favorittord!), altså barn som ikke har lært noe særlig på skolen, trenger å se at de faktisk kan klare noe. Da er det viktig med små mål, tilpasset etter ferdighet. Ikke etter hva de andre gjør. Noe som for øvrig styrer oppussinga mi; hva jeg vil ha. Ikke hva naboen liker eller trenger. Et godt prinsipp, det!

Etter målarbeid er det viktig å planlegge gjennomføring. I vernepleierverdenen min består det i å utarbeide skriftlige prosedyrer og registreringsverktøy, informere og lære opp de som skal delta, definere hjelpebetingelser og avbrytelseskriterier. Datainnsamling og dato for evaluering er viktig å få med. Når jeg pusser opp handler det stort sett om å kjøpe grunning, maling, pensler, ruller, sandpapir, plaster, pulverkaffe og sjokolade. Og sigaretter. Det er viktig å belønne seg selv, nemlig!

Så er vi kommet til den delen som er enklest i miljøarbeid, og mest krevende i oppussing: Gjennomføring. Hvis arbeidet i forkant er gjort godt nok, er det å gjennomføre veldig greit. Selvfølgelig hender det at vi støter på uforutsette ting, men som regel har vi da en plan. I oppussing derimot, så hender det ganske ofte at fargen ikke innfri forventningene eller at man faller ned trapper eller velter malingsspann. Å pusse opp tar tid. Man må være nøye. Men etter hvert som man «kommer i dytten», går det bedre og bedre, i alle fall til nakke, rygg og armer protesterer. En kjøre-bil-og-sitte-på-møter-kropp protesterer (litt) når den vris og strekkes i alle retninger. Særlig når jeg pusser tak. Men jeg lar jo ikke være å pusse og male tak for å unngå ubehag. Når jobben er påbegynt, skal jobben fullføres! På samme måte som jeg på jobb tar tak i ubehagelige ting, og bryr meg med folks ve og vel litt utenfor komfortsonen for både dem og meg, gjennomfører jeg hjemme også. Jeg er sta sånn.

Godbiten til sist. Evaluering er veldig viktig. Som vernepleier er jeg opptatt av å ta data, for å kunne få objektive mål på effekt. Synsing, magefølelse, antakelse og tro er ikke min greie. I kartleggingsfasen tar man før-data, altså baseline. Så tar man data under gjennomføring. Sammenlikner man disse, bør trendene vise endring. Hvis ikke, har vel ikke tiltaket hatt effekt? Denne endringen bør samsvare med målet. Hvis vi glemmer å registrere, og glemmer å evaluere, veit vi jo ikke hvordan det går! Når jeg pusser opp tar jeg bilder før og etter. På det øverste bildet ser dere hvor kjøkkentaket er malt og ikke malt. Det var beige, og ble hvitt. Jeg malte med oljemaling, som nå er gulnet, og derfor skal nok dette taket snart opp på lista over ting som skal males på nytt igjen. Når jeg flyttet inn hadde kjøkkenet mørk, gulnet panel, med rødt gulv, røde dører og beige tak. Innredningen var i massiv trehvit furu. I løpet av den første uka ble veggene turkise, innredningen byttet ut med hvit Ikea, taket og dørene ble malt hvite og det ble lagt inn stikkontakter! Gulvet fikk etter hvert laminat. Kjøkkenet er kanskje det rommet som har endret seg mest siden jeg overtok. Og jeg er fortsatt ikke ferdig… Jeg har lyst til å male gulvet, jeg har nye, ferdigmalte lister liggende i uthuset, og jeg trenger kulere taklampe.

Når man har evaluert er det viktig å sette kursen videre: opprettholde, justere, avslutte. Mange vanskelige valg. Slik også med huset mitt; jeg streber fortsatt etter det som er perfekt for meg. I farger, fasong, plassutnyttelse og kombinasjoner. Jeg er fortsatt forelska, og tror det skyldes at jeg virkelig jobber med forholdet. Med blod, svette og tårer.

Å jobbe med mennesker er krevende, og det er mange hensyn å ta. Juridiske, faglige og etiske vurderinger. Økonomiske og menneskelige ressursbegrensninger. Men, det er utrolig morsomt når det lykkes. Å gjøre tilværelsen litt bedre for noen, å bidra til å endre noens liv bittelitt – det er av og til nesten overveldende gøy. Fordelen med å se disse endringene hjemme etter en oppussingsrunde, er at det kan feires med bobler. Å se det ferdige resultatet er jo en belønning i seg selv – men jeg har innført oppussingssjampis. Før jeg begynner å male kjøpes ei flaske musserende, som ligger i kjøleskapet og bare venter på at jeg skal bli ferdig med årets oppgaver. Som sagt; det er viktig å belønne seg selv!

Fargeglad og forkjøla hilsen fra Trude Hoksrød

 

En bitteliten oppussingscase:

Stua mi har en gang vært to rom, og det er fortsatt merker på den ene veggen etter hvor delinga gikk. Stua var det første rommet jeg begynte å male etter at jeg tok over. Etter kort tid var jeg ikke fornøyd med den veggen. Jeg pusset og sparklet og pusset «strekene». Jeg malte over. Fortsatt ikke fornøyd. Jeg pusset hele veggen for hånd, noe jeg brukte fem timer på. Jeg har sparklet og malt gjentatte ganger, uten å bli fornøyd. Nå har jeg løst veggproblemet med å sette bokhyllene på denne veggen. 1000 bøker dekker over mye! Et eksempel på at av og til er det enkleste det beste :-)

Drømmehuset, september 2008

Drømmehuset, september 2008

 

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!