Hva er atferd, hva er atferdsanalyse og hva kan det brukes til?

Børge Holden

 

Innledning

Psykologien har mange skoleretninger. En av dem er atferdsanalyse, som i stor grad bygger på B. F. Skinners (1904–1900) form for behaviorisme, såkalt radikal behaviorisme. Man kan si at atferdsanalyse er en temmelig komplett skoleretning, i og med den både tar for seg grunnleggende sider ved mennesker og atferd, forklarer hvordan atferd blir til, og har metoder for opplæring og behandling.

Ikke for å lage en lidelseshistorie, men det finnes en del nokså bastante misforståelser om atferdsanalyse. Én av dem er at atferd bare omfatter helt åpenlyse handlinger som alle kan observere, og at det som skjer inni oss er utelukket. En annen er at vi bare befatter oss med personer med utviklingshemning og/eller autisme. I den første leksjonen skal vi få fram at atferdsanalyse er en omfattende og svært anvendelig teori.

 

Til venstre B. F. Skinner. Til høyre en vitsetegning som i det minste sier noe helt grunnleggende om atferdsanalyse: Vi kan få noe ved å gjøre noe, i dette tilfelle mat ved å trykke på en spak. Men atferdsanalyse handler mer om mennesker enn om rotter…

 Hva er atferd?

Den enkleste definisjonen av atferd er «alt vi gjør». Men hva betyr det «å gjøre»? Én måte å si det på er at det omfatter alle handlinger, tanker og følelser, som må forklares litt:

Handlinger

Et viktig kjennetegn ved handlinger er at de er noe aktivt, som å gå, spise, kle på seg, se på TV og kjøre bil. Det er også mer avanserte ting som å si noe, skrive noe eller samtale med noen. Handlinger kan også være alt fra ørsmå, kortvarige bagateller som å klø seg på kinnet, til å gjennomføre et studium. Slik sett har vi stor frihet når vi skal definere handlinger. Helt avgjørende for å snakke om «handlinger» er at konsekvensene, det vil si hva vi har erfart at handlinger har ført til, er viktig for om vi utfører dem eller ikke. Vi kan si at handlinger påvirkes av sine konsekvenser, eller er konsekvensfølsomme. Det vi kaller handlinger, ligger med andre ord tett opp til det som ofte kalles «viljestyrt atferd». «Vilje» er ikke et enkelt ord, men må bety noe i retning av at vi er aktive og at vi prøver. Ellers er betydningen av konsekvenser svært forenlig med en darwinistisk, evolusjonsbiologisk forståelse av atferd: Evnen til å påvirkes av konsekvenser av det vi gjør, er en av de viktigste egenskapene for overlevelse hos mennesker og dyr.

Handlinger vil ofte være det som kalles bevisste. Vi skal gå nærmere inn på dette i leksjon 6, men innenfor atferdsanalysen betyr det ikke særlig mer enn at vi beskriver for oss selv hva vi gjør, ofte ved å tenke på det (se nedenfor). Dette krever selvfølgelig et visst språk, som betyr at det i praksis er utelukket for spedbarn og dyr. På grunnlag av slike beskrivelser kan vi, i alle fall i prinsippet, velge om vi skal utføre en handling eller ikke. (En annen ting er at grunner for å utføre eller ikke utføre den kan være så tungtveiende at valget er lite reelt.)

Hvis handlinger kan være bevisste, kan de også være ubevisste, som nødvendigvis må bety at vi ikke beskriver for oss selv hva vi gjør. Vi kan faktisk si at vi handler uten å vite hva vi gjør – hvor mange har ikke holdt på med noe og tenkt på noe helt annet, og plutselig oppdaget hvor langt vi har kommet med det som vi gjorde? Selv må jeg innrømme at dette kan skje når jeg kjører bil på kjente strekninger! Men selv om handlinger er ubevisste, vil de likevel påvirkes av sine konsekvenser. For oss som har språk, kan en negativ konsekvens av en ubevisst handling bli en alvorlig tankevekker, ved at vi blir bevisste på hva vi holder på med. Det samme kan for så vidt skje når vi opplever positive konsekvenser.

Altså: Handlinger er alt aktivt som vi gjør som påvirkes av sine konsekvenser, og de kan være bevisste og ubevisste. Et fellesord for handlinger er operant atferd.

Tanker

De fleste av oss har evnen til å oppleve ting som ikke er til stede her og nå, som bilder, lyder, lukter og andre fornemmelser. Det er vanskelig å si at vi kan dette uten at vi kan beskrive for oss selv hva som skjer. Fra et atferdsanalytisk synspunkt er derfor det viktigste kjennetegnet på tenkning at vi beskriver for oss selv hva vi gjør og hva vi opplever. «Nå er jeg sulten, og må få meg noe å spise», er et enkelt eksempel på tenkning. Å planlegge «inni oss» hvordan vi skal si noe eller løse en oppgave, trekke slutninger, eller å prøve å huske noe, er mer avanserte eksempler. Mye tenkning skjer i kombinasjon med at vi prøver oss fram, slik at vi tenker og handler om hverandre. Smarte tanker kan like gjerne være et resultat av smarte handlinger, som omvendt! (Atferdsanalytikere er altså uenige med de som mener at tanker nødvendigvis går forut for handlinger.)

Følelser

Vi opplever hele tiden noe som setter i gang aktivitet inni oss. Det vi opplever kan være alt fra ytre hendelser, til kroppslige endringer inni oss. Det siste kan også være et resultat av hva vi tenker. Å føle kulde når det er kaldt, smerte når vi slår oss, tørst når vi ikke har drukket, angst når vi utsettes for eller tenker på noe skummelt, glede når vi tenker på noe kjekt, og tristhet når vi tenker på egen elendighet, er eksempler på slik aktivitet. Et annet ord for det er følelser eller emosjoner. Følelser, eller emosjoner, ledsages gjerne av mer synlig atferd som at huden trekker seg sammen, grimaser, endrete pupiller, gråt og triste ansiktsuttrykk og så videre, alt etter hva det er tale om.

Det er helt greit å snakke om følelser og emosjoner, men et atferdsanalytisk fellesord for slik atferd «respondent atferd». Atferden er svar på noe – den er relativt passiv. En annen måte å si det på er at atferden er utløst. «Ren» respondent atferd kan vi mer eller mindre si at vi ikke «kan for», og den er heller ikke konsekvensfølsom i det store og hele. For øvrig vil operant og respondent atferd alltid løpe side om side: Samtidig med at vi viser handlinger, vil vi alltid føle noe.

Forklaringer av atferd i annen psykologi og i atferdsanalyse

Vi skal ikke overdrive forskjeller mellom atferdsanalyse og annen psykologi. Men noen måter å årsaksforklare atferd på er vanligere innenfor annen mer tradisjonell psykologi, enn innenfor atferdsanalyse.

Psykoanalytisk psykologi legger stor vekt på virkninger av tidlige opplevelser som er ubevisste for personen, og i terapi er det viktig å avdekke disse. I stor grad vises det til prosesser som har foregått i personens «psyke», eller sinn. Utfallet av disse prosessene bestemmer hvordan personen etter hvert reagerer. Det må legges til at instansene i sinnet, som id, ego og superego, er oppdiktede, og nødvendigvis vil være tolkninger ut fra atferd: For å kunne si at en person for eksempel har sterke id-impulser, må vi observere relativt uhemmet og primitiv atferd. Til tross for dette er det riktig å si at psykoanalysen i bunn og grunn er opptatt av spesielle hendelser som har formet oss.

Innenfor tradisjonell psykologi er det også vanlig å forklare atferd ved å vise til en kategori som atferden eller personen har blitt plassert i. Personen har slike og slike vansker fordi personen har en psykiatrisk diagnose eller bestemt personlighetstype, som når atferd forklares med at personen «har asperger». En atferdanalytiker vil si at diagnoser kan være nyttige for å beskrive problemer, men at de ikke kan forklare hvorfor personen viser den spesielle atferden. Diagnosen er jo bare et navn som oppsummerer vanskene!

Innenfor nevropsykologi er det vanlig å forklare atferdsforstyrrelser med forhold i hjernen. Å lete etter konkrete forstyrrelser i hjernen er selvfølgelig viktig, og kan avdekke forstyrrelser som det kan gjøres noe med. Å forklare atferd ved hjelp av endringer i en «frisk» hjerne som skyldes rene erfaringer, har imidlertid mindre for seg, ifølge atferdanalytikere. Da kan vi like godt fokusere på atferdsendringene som skyldes de samme erfaringene!

Atferdsanalyse legger på sin side konsekvent vekt på å forklare atferd ved hjelp av observerte hendelser, det vil si noe som skjer i omgivelsene, eller noe konkret som personen tenker eller føler. (Innenfor atferdsanalyse betyr å «observere» altså også å observere seg selv.) Konsekvenser av atferd, det vil si hva som får personen til å gjenta atferd, og hva som utløser atferd, er helt sentralt. Man kan godt si at dette er å fokusere på ting som det går an å gjøre noe med. Dette utelukker ikke bruk av diagnoser og andre «merkelapper», men disse vil kun tjene som en beskrivelse av personens vansker.

 Klientgrupper og arbeidsfelt

Atferdsanalyse har tradisjonelt arbeidet mye med mennesker med utviklingshemning og utviklingsforstyrrelser som autisme.

Etter hvert har atferdsanalyse også fått en del innpass i behandling av barn og unge, ved å utgjøre svært viktige komponenter i programmer som De utrolige årene, Parent management training-Oregon (PMTO), Multisystemisk terapi (MST) og Aggression replacement training (ART).

Voksenpsykiatri har man befattet seg lite med, særlig etter at atferdsanalyse gikk mer i operant retning, og behandling av ikke minst angst, fobier og tvangslidelse ble til atferdsterapi ca. på 1960-tallet. Atferdsanalyse og atferdsterapi er imidlertid svært beslektet, og bruker mange av de samme metodene. I tillegg har atferdsanalyse en viss tradisjon når det gjelder behandling av pasienter med de mest alvorlige psykiatriske lidelsene, som kronisk schizofreni. De senere årene har atferdsanalyse også fått et visst innpass innenfor rusbehandling. Den aller nyeste utviklingen er aksept- og forpliktelsesterapi (acceptance and commitment therapy), eller ACT, som er en ny form for psykoterapi, eller samtalebehandling.

Organisasjoner og sikkerhet er andre felt som atferdsanalyse i stigende grad befatter seg med.

Ikke minst er atferdsanalyse på vei inn i opplæring, også rent skolemessig, av barn og unge med normal intelligens, men med forstyrrelser som ADHD og lignende.

Det er altså framgang å spore, slik at vi i dag kan si at atferdsanalyse har noe å tilby på de fleste områder som psykologi opererer på.

Generelt kan vi si at atferdsanalyse har befattet seg mest med operant atferd. Vi kommer imidlertid inn på motivasjon, og behandling av fobier og tvangslidelse, i senere leksjoner. Her er de respondente, eller emosjonelle, innslagene temmelig opplagte.

 Kjennetegn ved behandling og opplæring

Atferdsanalytisk behandling vil generelt bygge på inngående analyser av hva problemet består i, og ha klare mål. Løsninger vil bestå av kjente metoder, som tilpasses til dels svært individuelt til den personen og det problemet det er tale om. Det lages også konkrete og altså individuelle planer for hvordan man skal forsøke å nå målene. Disse er skriftlige, og kan justeres når det ikke går som man har tenkt. Det er også stor vekt på å evaluere konkret om behandlingen virker eller ikke. Når det er praktisk mulig, tas det en «baseline», det vil si at man for eksempel teller hvor ofte atferden forekommer før man starter behandling. Så teller man atferden etter hvert som behandling skrider fram, for å se om det går rette veien. Det finnes også andre måter å måle atferd på, som å se på konkrete skader som den volder.

Et unntak fra denne «formelen», kan være ACT. I ren samtalebehandling kan det generelt være vanskeligere å beskrive en behandling, og resultatene av den, helt klart. Det er likevel mulig et stykke på vei, ved å se på hva pasienten rapporterer av opplevelser og mer håndfaste atferdsendringer.

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!