Opplæring i nye ferdigheter: Presisjonsopplæring

 Børge Holden

 

 Innledning

I leksjon 8 og 9 gikk vi gjennom viktige deler av grunnleggende atferdsanalytisk opplæring, der en viktig side er såkalte avgrensete forsøk. Disse metodene har vært de vanligste innenfor atferdsanalyse, og har gode resultater å vise til. Men ingenting er perfekt. Resultatet av mer tradisjonell opplæring kan for eksempel bli at personen lærer ferdigheter «halvveis», og ikke godt nok til at å utføre dem pålitelig i situasjoner der de er nyttige. En annen tilnærming til opplæring kalles presisjonsopplæring (engelsk: precision teaching). Dette kan være et alternativ til avgrensete forsøk, og brukes helt fra starten. Det kan også være et supplement, og brukes for å perfeksjonere ferdigheter som personen har lært «halvgodt» ved hjelp av avgrensete forsøk.

Forskjeller mellom presisjonsopplæring (PO) og annen atferdsanalytisk opplæring

Mye atferdsanalytisk opplæring skjer altså i avgrensete forsøk (discrete trials): Lærer gir en oppgave, eleven prøver å gjøre den, får tilbakemelding alt etter om den er gjort riktig eller galt, og får ny oppgave. Dette gjelder enten opplæringen utføres av en lærer eller skjer på en PC-skjerm. Det er ingen tvil om at slik opplæring kan være svært nyttig, særlig i tidlige stadier av opplæring, det vil si før eleven (eller hvem det skulle være) klarer å utføre handlingen. Men det er heller ingen tvil om at metoden begrenser hvor mange forsøk eleven kan gjøre, og at dette kan svekke tempo og muligheten for å «drille» ferdigheten ordentlig. Resultatet kan bli at eleven lærer ferdigheter «halvgodt», at ferdighetene holder seg dårlig og er lite nyttig i praktiske situasjoner. Slike ferdigheter må perfeksjoneres for å bli nyttige. Læring er ikke bare å etablere ny atferd, men også å forbedre handlinger som vi delvis kan. En person som kan gjøre noe riktig mange ganger, kan det selvfølgelig bedre enn en som gjør samme handling færre ganger og «halvriktig». Det er ikke umulig å perfeksjonere ved hjelp av avgrensete forsøk. Men avgrensete forsøk kan alt i alt ha sine begrensninger, slik også andre former for opplæring selvfølgelig kan ha.

 

 

 

 

 
 
 
Til venstre nevnes en del begrensninger som kan gjelde når vi ikke kan ting godt nok. Til høyre et eksempel på ekstrem perfeksjonering. Her snakker vi om repetisjoner!

 

Særlig når det gjelder å perfeksjonere ferdigheter, kan presisjonsopplæring (PO) være nyttig. En viktig egenskap ved PO er nemlig at antall handlinger som eleven klarer å utføre, eller antall oppgaver som eleven klarer å besvare, ikke begrenses av hvor mange anledninger eleven får, men av hvor rask eleven er. I stedet for å vente på oppgaven, kan eleven jobbe i sitt tempo. Dette kalles fri-operant atferd, og betyr også at PO gir gode muligheter for at elever jobber med oppgaver på egenhånd og får store mengder trening.

Vi kan si at avgrensete forsøk og PO utfyller hverandre: Det første kan være bra i starten, det andre er kanskje best når eleven virkelig skal mestre noe. PO kan generelt være godt egnet for elever som relativt lett lærer å utføre selve ferdigheten, men som har problemer med å lære den ordentlig. PO kan altså være skreddersydd for elever som trenger en mer effektiv opplæring for å komme «i mål». Som annen atferdsanalytisk opplæring, er PO en utpreget individuell tilnærming.

Ellers er utviklingen av PO er uløselig knyttet til Ogden Lindsley (1922–2004), og en iherdig forening som heter Standard Celeration Society.

 
 
 
 
 
 
Ledende skikkelser innenfor PO. Til venstre selveste Ogden Lindsley. I midten Abigail Calkin, og til høyre Carl Binder, den kanskje største autoriteten i dag.

Andre synspunkter om læring innenfor PO

Innenfor PO mener man at mange er for redde for at eleven kan gjøre feil. Det finnes til og med noe som heter «feilfri læring». Dette bygger på at fravær av forsterkning, eller ekstinksjon, kan være ubehagelig, eller aversivt, og at det kan gå ut over personens lyst til å delta i opplæringen. Man tilrettelegger derfor for færrest mulig feil. Innenfor vårt miljø har vi hatt et slagord i retning «Vi må forsterke ti ganger for hver gang vi ikke gjør det».

Innenfor PO ser man tvert om på feil som en ytterligere mulighet til å lære, som når vi i dagligtalen snakker om å «Lære av våre feil». Eleven skal få utfordringer. Å få personen til å føle seg fri, også til å gjøre feil, og dempe angsten som følger av å gjøre feil, er viktig. Eleven skal bli modig! I tråd med dette mener man at personer som er redde for å gjøre feil, lærer saktere enn personer som har et avslappet forhold til dette. Frykten for å gjøre feil er lært, og dermed kan man også lære å bli trygg. Det kommer an på hvordan personen får tilbakemelding, særlig ved feil. For eksempel går det an å fokusere på framgang som eleven har hatt, selv om det forekommer feil.

Hvis eleven gjør ingen eller svært få feil i begynnelsen, kan det faktisk tyde på at utfordringen er for liten. Målet er selvfølgelig at det skal bli færre og færre feil, og flere og flere riktige handlinger. Ellers ligger ansvaret for å tilrettelegge for læring hos de som har ansvar for opplæringen. Det hjelper lite å forklare manglende læring med egenskaper hos eleven.

Også innenfor PO ser man på grunnferdigheter som forutsetninger for å lære mer avanserte ferdigheter, eller sammensatte ferdigheter, som kan bygge på ulike grunnferdigheter. For å lære å lese og skrive, må vi først kunne bokstavene, korte stavelser og så videre. Hva som er grunnferdigheter og hva som er sammensatte ferdigheter, avgjøres av hvor langt eleven har kommet. Også dette er høyst individuelt.

Målet med PO: Atferdsflyt

PO er opptatt av svakheter ved mer tradisjonelle kriterier for mestring og framgang i form av «prosent riktig». Et slikt kriterium kan bety at personen har høy mestring, men for eksempel utfører handlingene sakte. Hovedmålet med PO er å oppnå atferdsflyt, eller bare flyt (engelsk: fluency). Flyt er kombinasjon av fart og nøyaktighet. Begge deler må være til stede for å kunne si at eleven virkelig kan noe, eller er kompetent og effektiv. For eksempel å lese krever betydelig flyt for å ha nytte av det: Hvis vi skal få med oss innholdet, kan vi ikke bruke mye tid og konsentrasjon på å stave oss fram. I tillegg må eleven kunne bruke ferdigheten i naturlige omgivelser, og ikke bare i opplæringssituasjonen. Uten flyt kan ferdighetene være lite brukbare i hverdagen. En annen måte å beskrive flyt på er å «Kunne gjøre det uten å nøle». En gruppe studenter som ikke kjente til PO, fikk spørsmål om hvordan de oppfattet ordet atferdsflyt. De svarte «lett å gjøre», «mestre», «kan det virkelig godt», «fleksibelt», «glatt», «jevnt», «huske», «kan bruke det», «feilfritt», «raskt uten å tenke», «automatisk» og «ekspert». Vi bruker også ordet flyt i dagliglivet, som når noen «Snakker tysk flytende». For øvrig er flyt i praksis det samme som andre kaller automatisering.

Det er lett å finne eksempler på handlinger som vi utfører med flyt i hverdagen. De fleste slipper å tenke for å vite svaret innenfor den lille gangetabell, gi grunnleggende opplysninger, av- og påkledning, spising, matlaging, bilkjøring, sykling, gåing, støvsuging og så videre.

Vekten på flyt medfører at frekvens, eller hyppighet, er sentralt i PO. Dette er hvor mange ganger en definert handling forekommer per tidsenhet. Frekvensmål er i prinsippet individuelle, men et godt mål kan være hvor ofte en person som kan ferdigheten godt, kan utføre den. For personer med lærevansker må målet som regel senkes.

Oppsummering av hva flyt går ut på: RESAA

Trening på å oppnå flyt kan føre til flere læringsresultater. Det er flere måter å framstille dette på, og RESAA er én av dem. Hver bokstav står for ett resultat:

R står for retention (norsk: bevaring), det vil si at ferdigheten taper seg lite eller ingenting over tid.

E står for endurance (norsk: utholdenhet), det vil si å kunne holde på lenge.

S står for stability (norsk: stabilitet), som ikke minst betyr at ferdigheten kan utføres på tross av forstyrrelser.

A står for Application (norsk: bruk), som vil si å kunne bruke ferdigheten i naturlige situasjoner.

Den andre A-en står for Adduction (norsk: sammenføring), det vil si at ferdigheter settes sammen «av seg selv», uten spesiell trening: Å oppnå flyt på grunnferdigheter kan i beste fall føre til at de kombineres i sammensatte ferdigheter, uten egen opplæring i sammensatte ferdigheter. I alle fall medfører flyt at opplæring i sammensatte ferdigheter går lettere, logisk nok.

På norsk blir RESAA noe sånt som BUSBS, som klinger dårlig. Samtidig er det grenser for hvor langt vi skal tøye oversettelsen for å få et godt norsk akronym (forkortelse som sies som et ord). Ellers finnes det andre varianter av RESAA, som RESA, der den siste A-en ikke er med.

Oppmerksomhetsspenn

Dette er hvor lenge personen klarer å opprettholde oppmerksomheten på en oppgave. For eksempel for personer med utviklingshemning eller ADHD blir intervaller, eller økter, lett for lange. Oppmerksomheten synker, og utbyttet kan avta raskt. I verste fall kan opplæring på «overtid» gjøre mer skade enn nytte, i form av svekket læring og at eleven får motstand mot læring. Noen minutter kan være for lenge. PO er derfor opptatt av at intervallene skal være korte nok til at eleven klarer å bevare oppmerksomheten gjennom hele intervallet. I tråd med Lindsleys ord om at «Eleven har alltid rett», kan intervaller til og med være kortere enn et halvt minutt. De bør være så lenge som eleven klarer å arbeide optimalt, samtidig som eleven får mulighet til å gjøre handlingen flere ganger. For eksempel for oppgaver som lesing og skriving, er det vanlig med intervaller på ett minutt.

Det er sterk sammenheng mellom flyt og oppmerksomhetsspenn: Personer som har flyt på en ferdighet, kan generelt bevare oppmerksomheten mye lenger enn personer som ikke har det. Dette betyr at intervaller generelt bør være relativt korte når eleven har liten flyt, og lengre når eleven begynner å få flyt. Ellers er det nok slik at oppmerksomhetsspennet øker som følge av økt flyt, og ikke omvendt.

Bevaring

Et vanlig problem i opplæring er at ferdigheter svekkes bare kort tid etter at de synes å være lært. PO vil altså unngå dette, og legger vekt på bevaring. Man prøver å oppnå dette ved å oppnå så god flyt at ferdigheten sitter mer eller mindre «for godt». Det skilles også mellom bevaring og vedlikehold. Mange ferdigheter er det naturlig å bruke ofte, som dagliglivets ferdigheter. Dermed blir det automatisk gode muligheter for det som PO kaller vedlikehold. Andre ferdigheter er aktuelle langt sjeldnere, som å reagere på brannalarm eller blødning. For å kunne reagere pålitelig i slike situasjoner, er det nødvendig å ha oppnådd bevaring, det vil si at man ikke avslutter opplæringen før flyten er så god at utførelsen blir temmelig pålitelig. Dermed kan opplæringsmål i form av krav til flyt være høyere for ferdigheter som brukes sjelden enn for ferdigheter som brukes ofte.

Andre egenskaper ved mål

Innenfor PO er det vanlig å gjøre oppgaven til et såkalt rett/galt-par, som er mulig for de fleste handlinger. For rene sosiale handlinger kan riktig være «Si hei til kjente», og gal respons «Ikke si hei til kjente». Hvis riktig er «Ta på sko», vil gal respons være «Ikke ta på sko». Der det er en fasit, er «gal» kort og godt alt annet enn «riktig», og som regel lett å definere. Hvis det er vanskelig å lage rett/galt-par, går det an å la være.

Det er nødvendig å bestemme et sett med læringskanaler: POs begreper for ulike måter å gi og motta informasjon på, er innkommende og utgående (lærings)kanaler. Det første kan være å se, høre eller å få direkte hjelp. Det siste kan være å si, skrive eller å vise en annen konkret ferdighet. Kanalsett kan dermed være for eksempel se/si, høre/skrive og se/utføre.

Kontinuerlig måling av læring

For å kunne forbedre opplæringen, er det avgjørende å måle elevens læringsresultater. Et motto for Lindsley var altså «Eleven har alltid rett»: Det er hvordan eleven faktisk reagerer på opplæringen, og ikke hvordan vi ønsker at eleven reagerer eller hvordan det er «normalt» å reagere, som avgjør. De fleste er nok enige i dette, men innenfor PO er det temmelig rendyrket, og det måles inngående hvordan opplæringen utvikler seg.

PO bruker et eget skjema som kalles Standard celeration chart. «Celeration» omfatter både acceleration (øke farten) og deceleration (minske farten). Dermed kan celeration oversettes med endring, slik at det blir Standard endringsskjema på norsk. Det viktigste som registreres på skjemaet, er hvor ofte en handling forekommer i løpet av en tidsperiode, som kan være alt fra en gang per dag til 1000 ganger per minutt. Det føres ett skjema per opplæringsmål. På X-aksen er det plass til 140 dager, altså 20 uker (etter semesteret i USA). På Y-aksen føres riktige og gale responser, og intervallene mellom hver respons blir mindre jo flere responser det er tale om. På den måten blir forskjellen mellom for eksempel 2 og 4 lett synlig, mens forskjellen mellom 51 og 53 knapt viser – det første er jo også en større endring enn det siste. På Y-aksen føres også tidsintervallet, eller lengden på øktene, som brukes for det aktuelle opplæringsmålet hos eleven. Det korteste intervallet som kan føres på skjemaet, er ti sekunder. Det lengste er 24 timer. Ellers er det alltid dagens beste prestasjon, det vil si resultatene fra den beste økten, som føres på skjemaet. Ikke alt skal altså registreres, hvis det trenes flere ganger om dagen, som jo er vanlig. På hvert skjema skrives også målet for flyt, det vil si hvor mange riktige responser det skal være i intervallet, og hvor mange dager på råd dette må skje før flyt er oppnådd.

Standard endringsskjema gir gode muligheter for å justere vanskelighetsgraden. For eksempel hvis eleven har en uventet og rask framgang, er det uheldig hvis oppgavene ikke endres raskt.

Et standard endringsskjema i full bruk. Det ser kanskje merkelig ut, men er nok ingen heksekunst. Hvis denne leksjonen var interessant, og dette kan være nyttig, har jeg derfor følgende råd: Gå videre og lær det, inkludert bruk av skjemaet! 
Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!