Årsaksbaserte, aktive metoder som innebærer konsekvenser: Forsterkning av alternativ atferd i form av DRA (inkludert funksjonell kommunikasjonstrening), beriket miljø og årsaksbasert DRO, DRL og DRH

Børge Holden

Innledning

I leksjon 3 gikk vi gjennom generelle prinsipper for differensiell forsterkning, som er at atferd forsterkes avhengig av egenskaper ved selve atferden, og hvor og når den forekommer. Enkelt sagt er det slik at ønskede handlinger forsterkes oftere enn uønskede, gitt at de forekommer på passende steder og tider. Prinsipper for differensiell forsterkning er grunnlag for behandlingsmetoder for å øke ønsket atferd og dempe eller fjerne uønsket atferd. Det er slike metoder det meste av denne leksjonen handler om. Vi tar særlig opp DRA, det vil si forsterkning av alternativ atferd, inkludert funksjonell kommunikasjonstrening. Vi kommer også vi inn på begrensninger ved disse metodene, og hva de noen ganger må suppleres med for å virke. Mot slutten kommer vi inn på en form for forsterkning av alternativ atferd som kalles beriket miljø. Endelig sier vi litt om årsaksbasert bruk av DRO, DRL og DRH.

Differensiell forsterkning av alternativ atferd, DRA

DRA står for «differential reinforcement of alternative behavior», det vil si differensiell forsterkning av alternativ atferd. (På norsk kunne vi ha sagt DFA, men det brukes ikke.) Med ’alternativ’ menes en atferd som har samme funksjon, eller som gjør samme «nytte» som atferden som den skal erstatte. Dette betyr at DRA framfor alt er en metode for å erstatte problematferd med alternativ atferd. Dette må selvsagt må være en akseptabel, ønsket atferd.

Som vi var inne på i leksjon 3, er det ofte ikke noe galt med det som personen vil oppnå eller unngå/unnslippe. Det er måten det gjøres på som er problematisk. I slike tilfeller er DRA særlig aktuelt. I tillegg er det en gammel, uskrevet atferdsanalytisk regel at vi ikke skal «ta bort noe uten å sette noe annet i stedet», som vi nevnte i leksjon 12. DRA passer som hånd i hanske til denne regelen, i alle fall når metoden virker som den skal.

DRA i behandling

I behandling kan DRA brukes på en rekke måter, som i følgende eksempler:

  • Personen får hjelp hvis hun ytrer sitt ønske på en fin måte, men ikke når hun skriker.
  • Personen får en pause når han ber om det på en skikkelig måte, men ikke som følge av trusler.

Det første eksemplet dreier seg om å oppnå noe positivt forsterkende, det andre om unnslippelse. DRA gjelder altså uavhengig av funksjon, så lenge forsterkningen er sosial, det vil si at andre personer forsterker atferden (og forsterkningen ikke er automatisk) (se leksjon 2).

Grunnen til at DRA-tiltak settes igang, kan være todelt:

  1. Personen har lært å vinne fram ved hjelp av ubehøvlet opptreden, selv om personen faktisk behersker mer ønskede måter å vinne fram på, som vanlig kommunikasjon.
  2. Personen har ingen eller dårlige alternativer til å vinne fram med en eller annen problematferd, det vil si at personen har alvorlige kommunikasjonsvansker.

I det første tilfellet vil DRA være «renspikket» behandling av problematferd. I det andre tilfellet vil DRA både være behandling av problematferd og grunnleggende opplæring i kommunikasjon. Grunnen er at personen må lære å meddele seg akseptabelt.

Funksjonell kommunikasjonstrening

Noen har altså lært alternativ akseptabel atferd fra før, og trenger knapt opplæring i det. I prinsippet kan det da være nok å ikke forsterke den uakseptable atferden, for at personen skal vise akseptabel atferd. De fleste av oss har vel forbedret oss når vi har mislyktes med lite akseptabel atferd.

Andre trenger altså grunnleggende opplæring i alternativ, akseptabel atferd. Da kalles DRA gjerne for funksjonell kommunikasjonstrening, som i praksis betyr «opplæring i akseptabel kommunikasjon som fungerer». Kommunikasjonen kan være alt fra vanlig tale til å vise tegn for hva man vil, gi fra seg konkrete ting som symboliserer det som personen er ute etter, eller peke på eller gi fra seg bilder i form av fotografier, tegninger eller pictogrammer i samme hensikt. Det siste kan være PECS («picture exchange communication system», eller «kommunikasjon gjennom bildeveksling»). For svakfungerende personer kan det være en omfattende oppgave å lære slik kommunikasjon.

Det må nevnes at mye atferdsanalytisk tidligopplæring, ikke minst av barn med autisme, dreier seg om opplæring i kommunikasjon. Slik opplæring kan forebygge utvikling av problematferd.

Det kan være vanskelig å utkonkurrere problematferd

Både funksjonell kommunikasjonstrening og å la være å forsterke uakseptabel atferd kan fungere utmerket, men ikke alltid. Vi skal derfor se på noen faktorer som kan bidra til at uakseptabel atferd, eller problematferd, fungerer mer effektivt enn akseptabel kommunikasjon.

Noen grunner til at forsterkning av alternativ atferd ikke trenger å fungere

Det kan høres lett ut å forsterke alternativ atferd, og på den måten kvitt problematferden. Og noen ganger er det lett, det vil si at personen fort velger å bruke den akseptable atferden, enten personen kan den fra før eller må lære den. Men flere forhold kan bidra til at personen fortsetter å bruke problematferd. For å forklare dette, kan vi se på noen faktorer som påvirker hvilke handlinger vi velger når flere handlinger kan føre til det samme:

  1. Hvor ofte atferden forsterkes: Under ellers like forhold, velger vi gjerne atferd som fører fram flest ganger.
  2. Hvor fort atferden forsterkes: Hvis ingenting tilsier noe annet, har vi lett for å velge atferd som gir resultat raskt.
  3. Hvor lett atferden forsterkes: Når andre hensyn teller lite, velger vi atferd som er enklest å utføre, eller som vi kan best.
  4. Hvor lite ubehag atferden medfører: Vi har en tendens til å velge handlinger som ikke vekker negative reaksjoner på en eller annen måte, som ikke innebærer noen risiko, eller som er lite anstrengende å utføre.

Disse faktorene bidrar dessverre ikke alltid til at personen velger akseptabel atferd. I verste fall forsterkes problematferden både oftere og fortere enn akseptabel atferd, og er lettere å utføre. Det kan være flere grunner til dette: Når det gjelder faktorene ofte og fort, kan problematisk atferd være så krevende og i verste fall vanskelig å håndtere at omgivelsene må la den vinne fram. Når det gjelder faktoren lett, er det ofte nettopp problematferden personen har mest trening i å utføre, til og med når han eller hun har et repertoar av akseptabel atferd. Hvis personen er direkte svak på alternativ atferd, som å snakke, er det naturlig at personen kan ha lettere for å ty til problematferd.

En faktor som kan tale for å velge akseptabel atferd, er at den kan medføre mindre fare for å bli møtt med for eksempel ubehagelige motreaksjoner: Hvis man for eksempel bruker vold for å prøve å oppnå eller unnslippe noe, kan det hende at andre tar igjen på et vis.

Spesielle problemer som kan oppstå ved funksjonell kommunikasjonstrening

Funksjonell kommunikasjonstrening kan føre til at personen til de grader benytter seg av anledningen til å kommunisere, for eksempel at «Jeg vil ha pause». Utgangspunktet var gjerne at personen viste problematferd i såkalte kravsituasjoner. Derfor lærte man personen å oppnå pauser og utsettelser ved for eksempel å vise et tegn, i stedet for skriking, selvskading og annet. Men dette er ingen fullgod løsning hvis personen benytter muligheten hele tiden, og den fører fram hver gang. Det blir riktig nok mindre problematferd, men det blir heller ikke gjort noe av det som bør eller må gjøres.

 
Hovedgrunnleggeren av funksjonell kommunikasjonstrening, V. Mark Durand, og omslaget på hans temmelig kjente bok fra 1990.

Tiltak for at personen skal velge alternativ atferd

Siden flere faktorer like gjerne støtter problematferden som den alternative atferden, kan det være nødvendig med spesielle grep for å støtte valget av akseptabel atferd.

Sørge for at alternativ atferd forsterkes mest mulig effektivt

Et tiltak kan være at folk blir «bevisste» på å forsterke alternativ atferd ofte og fort nok, det vil si to av faktorene som påvirker valg av atferd. Et annet tiltak i samme gate er å bidra til at personen virkelig kan den alternative atferden, det vil si trening.

Ekstingvere problematferden

Et viktig tiltak kan være å forhindre at problematferden vinner fram, det vil si ekstinksjon. Da fører kun akseptabel atferd fram, og vi må satse på at personen etter hvert velger slike varianter stabilt.

Selv om vi må bruke ekstinksjon for at DRA skal fungere, vil vi ofte være spart for de «klassiske» problemene som ekstinksjon kan medføre i form av hyppigere og alvorligere forsøk (se leksjon 4 og 12). Grunnen er selvfølgelig at personen har «tilbud» om en alternativ måte å lykkes på.

Forsterke av og til (intermitterende)

Så spørs det hva vi kan gjøre med «misbruk» av alternativ atferd, hvis dette oppstår. Situasjonen er kjent i dagliglivet: I mange situasjoner nytter det lite hvor sympatisk eller «sukkersøtt» vi ber om noe, eller om å få slippe noe. Ressursene kan være begrenset, og våre ønsker må kanskje vike for andre hensyn. Noen ganger må løsningen derfor være at ikke alle akseptable forsøk forsterkes. Men vi må ikke forsterke så få forsøk at personen mister interessen.

Straff?

I den grad det er praktisk mulig, og akseptabelt, kan vi også gi personen litt ubehagelige motreaksjoner på å «prøve seg» med problematferd. Dette kan skje ved å svare «Nei» på en avvisende måte, eller reagere litt bryskt. Slike til dels straffende metoder gjør seg best når personen virkelig har et alternativ, og når det eller er rimelig, lovlig og rettferdig. Noen kan sky lite for å vinne fram med problematferd, og trenger kanskje et signal om at det ikke er OK.

En annen type forsterkning av alternativ atferd: Beriket miljø

Beriket miljø går ut på å tilby personen andre forsterkere enn de som opprettholder problematferden. Disse forsterkerne kan være basert på funksjonelle analyser (se leksjon 11), og etterligne de forsterkerne som opprettholder problematferden, og kalles i så fall «matchede forsterkere». Da kan vi kalle det en årsaksbasert metode. Beriket miljø er særlig egnet i behandling av automatisk forsterket atferd (leksjon 2), som i følgende eksempler:

  • Personen skriker for å «høre sin egen stemme», og får andre lyder å lytte til.
  • Personen klorer seg fordi det føles godt eller for å dempe for eksempel smerte, og får annen taktil stimulering i form av kiling, kløing og lignende.
  • Personen knuser ting for å høre lyden, og se selve knusingen, og får tilbud om lignende aktiviteter som «gjør samme nytte».

Det ligger i kortene at de alternative, matchede forsterkerne er mer harmløse enn de opprinnelige forsterkerne – dette er jo behandling av problematferd.

Noen lurer kanskje på hva som er forskjellen mellom DRA og beriket miljø. For det første får personen det mer opp i hendene ved beriket miljø, og trenger ikke å være så aktiv selv. Valg av alternativ atferd trenger ikke å gå ut på mer enn å «ta imot» matchede forsterkere. For det andre er beriket miljø i mindre grad en forsterkningsprosedyre: Det er mindre fokus på aktiv forsterkning av alternativ atferd – personen skal altså i større grad «ta imot». Slik sett har beriket miljø i alle fall et visst passivt innslag (se leksjon 14). Forskjellen mellom DRA og beriket miljø kan også illustreres med et eksempel på sosialt forsterket atferd: En elev bråker i timene, og får tilbud om andre måter å komme i sentrum på, som å bidra med noe faglig. Hvis vi begrenser oss til kun dette tilbudet, og satser på at den naturlige forsterkningen av den alternative atferden er nok, trekker det i retning beriket miljø. Hvis vi aktivt forsterker den alternative atferden, utover naturlig forsterkning, og i tillegg for eksempel ekstingverer problematferden, vil det være DRA. Men det er ingen tvil om slektskapet mellom de to metodene.

Årsaksbasert bruk av DRO, DRL og DRH

DRO

DRO (differential reinforcement of other behavior, eller «annen atferd») er å presentere forsterkere når det har gått en viss tid uten at personen har vist en bestemt problematferd. Personen kan bokstavelig talt gjøre alt annet (other) enn problematferden. I leksjon 18 tar vi opp dette som en standardmetode, det vil si at den kan brukes uten at vi vet hvorfor atferden finner sted. (Vi definerer ’standardmetoder’ i leksjon 17.) Men bruk av DRO kan også være årsaksbasert. Da kan DRO arte seg på følgende måte: Personen kan ønske å bli kjørt et sted, og maser intenst, eller utagerer, for å oppnå det. Da går det an vente til personen har vært rolig i for eksempel fem minutter, og så kjøre. Hvis mulig, er det bra å si at «Vi kjører når du har roet deg», og eventuelt hvor lenge. Et annet eksempel er at personen maser om få slippe noe, eller utagerer i den hensikt. Da kan vi la personen slippe når personen ikke har gjort verbale eller andre forsøk på dette i løpet av en viss tid. Også her bør vi si «Hold på litt til, så skal vi gi oss» eller lignende, hvis det har noen hensikt.

Slike DRO-tiltak kan være fornuftige når personen viser direkte uakseptabel atferd for å nå sitt mål, og det er vanskelig å få personen til å vise akseptabel atferd ved hjelp av DRA. DRO kan eventuelt avløses av DRA når atferden har blitt dempet. DRO kan også være på sin plass når i og for seg akseptabel atferd blir uakseptabel fordi den er for hyppig, og det er vanskelig å få personen til å dempe seg. Også da kan DRA bli aktuelt hvis DRO lykkes. DRO kan derfor betraktes som et tiltak i seg selv, og som et hjelpemiddel for at DRA kan bli en løsning, i likhet med tiltakene under overskriften «Tiltak for at personen skal velge alternativ atferd» lenger framme.

En annen ting er at DRO faktisk er straff: Problematferd utsetter neste forsterker. Personen taper altså noe på problematferden, det vil si negativ straff (leksjon 2). Men i et noenlunde vellykket DRO-tiltak er det forsterkerne som dominerer. Jeg har derfor ingen problemer med at DRO oppfattes som et forsterkningstiltak.

DRL

Noen ganger er det ikke noe galt med atferden, men den skjer for hyppig, som å snakke eller spise for fort. L-en står for «lav rate», det vil si at atferd må forekomme sjelden for å bli forsterket. Når det gjelder snakking, går det an å lytte, som er en forutsetning for å forsterke snakking, kun når personen snakker i rolig tempo. Da er det mulig at personen demper farten. Når det gjelder spising, kan personen få ta en ny bit først etter en viss tid siden den forrige. Da kan vi oppnå at personen tar seg tid til å tygge ordentlig. I begge eksemplene holder vi tilbake forsterkeren som opprettholder den «raske» atferden.

Det er også et morsomt eksempel på DRL i behandling av problematferd: En klient onanerte på bizarre måter, særlig ved å låse seg inn på et felles bad og bruke det som fantes av såper. Vanligvis stoppet vi ham. Men hvis det hadde gått to måneder siden forrige gang, fikk han holde på.

Ellers kan vi si at DRL er en presisering av en DRO-betingelse.

DRH

Atferd kan også ha motsatt egenskap: Riktige handlinger utføres for sakte til å være nyttige (se leksjon 10). L-en står for «høy rate», det vil si at atferden må forekomme hyppig for å bli forsterket. Snakker vi for langsomt, risikerer vi at folk ikke lytter. Er vi for trege med praktiske gjøremål, kan det være mye vi ikke rekker. Tiltak i slike situasjoner kan være å forsterke atferd som forekommer raskt nok, eller i tide: Vi lytter kun når personen ikke snakker for tregt eller omstendelig. Personen må være ferdig med gjøremål i tide for å rekke en tur eller hva det skulle være. I begge tilfeller bygger tiltak på at personen får tilgang til en forsterker hvis han eller hun får opp farten. (Hvis det ikke er en forsterker, er tiltaket meningsløst.)

Ellers ligner både DRL og DRH på DRO, og kan dermed ligge tett opptil straff.

 

 

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!