Årsaksbaserte, passive metoder som innebærer motivasjon: Fjerne eller redusere mangler og ubehag, fading, atferdsmomentum og non-kontingent forsterkning

Børge Holden

Innledning

I leksjon 11 forklarte vi hva årsaksbaserte metoder er, i leksjon 12 forklarte vi hva aktive, årsaksbaserte metoder er, og i leksjon 12–14 gikk vi gjennom slike metoder. I denne leksjonen begynner vi på såkalte passive metoder. Først forklarer vi hva det er, og sier litt om når det er mest aktuelt. Deretter går vi gjennom fire hovedtyper av passive metoder. Dette er for det første helt enkle metoder for å redusere motivasjoner for problematferd. Det er også litt mer avanserte metoder, som fading, non-kontingent forsterkning og såkalt beriket miljø.

Hva er passive metoder?

I leksjon 12 forklarte vi altså hva årsaksbaserte, aktive behandlingsmetoder er. Men hva betyr det at en årsaksbasert metode er passiv? Enkelt sagt vil det si å dempe eller fjerne motivasjonen for å utføre problematferden på en eller annen måte, og å gjøre lite eller ingenting med konsekvenser, som å ekstingvere uønsket atferd eller forsterke alternativ, akseptabel atferd.

Passive metoder betyr også at det ikke forventes at personen skal lære ny atferd, eller tilpasse seg omgivelsene: Når vi «syr puter», eller «har olje på vannet», må vi forvente at problematferden dukker opp igjen hvis personen på nytt opplever de utløsende faktorene, i alle fall hvis det skjer brått. Valg av passive metoder kan skyldes at:

  1. Man anser omgivelsene som uheldige. Da er det ofte mer etisk å forbedre omgivelsene, enn å få personen til å opptre på andre måter. Så få som mulig skal leve i miljøer der det er unødvendige mangler eller ubehag.
  2. Personen har svære lærevansker, og dermed vansker med å lære å tilpasse seg. Hvis en person for eksempel ikke har forutsetninger for å lære be om noe, kan det være riktig å la personen få mer tilgang på det som han eller hun ønsker.
  3. Tidligere, aktive forsøk har ikke ført fram, til tross for gode forsøk. Da kan en passiv løsning være mest realistisk.

I alle slike tilfeller kan det være riktig å gi hjelp i form av å skjerme personen for ubehag og mangler som har fått han eller hun til å vise problematferd.

Enda en faktor kan faktisk tale for passive metoder: Problemet er prekært, og man kan knapt vente på at for eksempel ekstinksjon virker eller at personen lærer alternativ atferd. I stedet kan det være nødvendig å fjerne mest mulig av motivasjonen for problematferden. Det gir ofte rask effekt.

Passive metoder kan gjøre personen avhengig av slike «krykker». De kan derfor betraktes som en nødløsning i noen tilfeller. Men, som vi nevnte i leksjon 12: Det er ingenting i veien for kompromisser, det vil si å kombinere aktive og passive metoder (se leksjon 16.)

Den enkleste metoden: Fjerne ulærte motivasjonelle faktorer («opphevende operasjoner»)

Problematferd kan være foranlediget av noe så enkelt som at personen mangler noe som han eller hun ønsker, altså en forsterker (leksjon 5). Personen liker selskap, aktiviteter, mat og drikke, og utagerer mer når det ikke er tilgang på det enn når det er tilgang. Situasjoner der personen prøver å oppnå det, uten å lykkes, eller der andre hindrer tilgangen, kan være ekstra følsomme. Vi skal ikke se mye rundt oss før vi ser eksempler: I barneoppdragelse, og i omsorgen for personer med utviklingshemning, er det klassikere. Men slike faktorer kan gjøre seg gjeldende hos noen og enhver, selv om mange er flinke til å bortforklare hva som utløser problematisk atferd.

Løsningen kan være like enkel som årsaken: Problematferden forsvinner ofte så fort mangelen er opphevet. Det er langt på vei et spørsmål om hvor godt vi har påvist mangelen, og om det er forsvarlig å oppheve den. Det siste kan være tilfelle for eksempel hvis forsterkeren er billig og akseptabel. I noen tilfeller kan vi bare delvis oppheve mangelen, men da bør vi i det minste kunne dempe problematferden.

Problematferd kan også være foranlediget av at personen opplever et ubehag (leksjon 5). Personen liker ikke nærværet av visse personer, eller å gjøre bestemte oppgaver, og utagerer mer når slike faktorer er til stede. Situasjoner der personen prøver å unngå eller unnslippe situasjonen, uten å lykkes, eller der andre hindrer unngåelse eller unnslippelse, kan være ekstra risikable. Også slike situasjoner er vanlige blant barn og i omsorgen for personer med utviklingshemning, selv om også andre kan være utsatt. Noen ganger bor eller jobber personen på «feil» sted eller lignende. Ikke minst kan personen gå dårlig sammen med naboer eller kolleger. Da kan det være lurt at partene skiller lag. «Reise til Amerika, finne nye venner», heter det i en sang. Selv har jeg hatt klienter der bytte av bomiljø var en god løsning – en situasjon alle kan kjenne igjen!

Også her kan løsningen være enkel, ved at problematferden kan opphøre med en gang ubehaget er borte. Igjen forutsetter det at vi har funnet den utløsende faktoren, og at det er mulig og akseptabelt å unngå eller unnslippe ubehaget. For eksempel smerter kan være vanskelige å bli kvitt, og noen gjøremål er vanskelige å komme unna. Også her kan det være at vi bare delvis kan fjerne det som utløser problematferden, og må satse på et begrenset resultat.

Når det gjelder skolenekting, advares det generelt mot skolebytte når eleven synes skolemiljøet er ukoselig eller skremmende. Grunnen er at nissen ofte flytter med på lasset. Men hvis skolespesifikke faktorer, som bestemte medelever, mobbing og lignende er årsak til nektingen, og dette er vanskelig å endre, kan skolebytte være riktig.

Fjerne lærte motivasjonelle faktorer

I leksjon 5 var vi inne på hvordan lærte motivasjonelle forhold, særlig refleksive motivasjonelle operasjoner, kan fjernes, eller ekstingveres. I behandling av positivt forsterket problematferd kan vi bruke følgende eksempler: En person truer for å få andre til å love noe som personen ønsker. Slike løfter kan betraktes som lærte, eller betingede, forsterkere (leksjon 5). Men hvis de som avgir løftene slutter å holde dem, kan det bli mindre interessant å true seg til dem. (En fare er selvfølgelig at personen finner på noe for at løftene skal holdes, det vil si en bieffekt av ekstinksjon, se leksjon 4 og 12.)

Ekstinksjon av refleksive etablerende operasjoner er enda mer aktuelt for negativt forsterket atferd. En vanlig situasjon er at personen reagerer tidlig på kommende ubehag, ved å selvskade eller hva som helst, ut fra stimuli som viser at et ubehag er på gang: Lyden av bilen til en uønsket person som kommer på jobb, bilde av en uønsket person på en dagtavle, eller beskjed om å gjøre en aktivitet som er anstrengende eller vanskelig. Hvis vi skal dempe negativt forsterket problematferd i slike situasjoner, gjennom å ekstingvere refleksive etablerende operasjoner, er det én ting å gjøre: Den ubehagelige personen må bli mer behagelig, og det samme må aktiviteter bli. Et eksempel viser poenget: En klient var svært følsom for spørsmål om å bli med på ting, fordi han var vant med at «Nei» fra hans side ble fulgt opp med masing helt til han ga seg. Derfor begynte vi å innlede spørsmål med å forsikre ham om at det bare var et spørsmål, og at vi ikke ville mase hvis han sa «Nei». Da slappet han av.

Fjerning av ubehag og mangler, og gradvis gjeninnføring: Fading

I leksjon 14 var vi inne på at tilvenning, inkludert tilvenning til liten tilgang på forsterkere, kan skje gradvis. Dette er faktisk en passiv tilnærming, som er så vanlig at det var naturlig å nevne det i forbindelse med tilvenning. Grunnen til at den er passiv, er at den gjør det lettere for personen, ikke minst ved at fadingen må så være langsom at problematferden ikke blusser opp. En gradvis tilnærming kan brukes i to hovedsituasjoner:

  1. Personen har liten eller ingen erfaring med situasjonen, og man velger å ta det forsiktig, slik at det ikke oppstår problematferd.
  2. Personen har vist problematferd, og vi fjerner ubehag, inkludert lav tilgang på forsterkere, slik at problematferden mer eller mindre opphører. Så begynner vi å gjeninnføre det som har utløst problematferden, men altså ikke fortere enn at problematferden forblir fraværende eller på et lavt nivå.

Særlig den siste varianten kalles gjerne for «fading». Et eksempel er en som ble rasende når han måtte stå i kø for å kjøpe sin yndlingsmat. Tiltaket gikk ut på at han først fikk plass fremst i køen, for så å flytte en og en plass bakover etter hvert som han klarte å vente.

En spesiell metode for å dempe ubehag: Atferdsmomentum (behavioral momentum)

Alle har kviet seg for å gjøre noe, og utsatt det, men erfart at det går lettere når vi har kommet «i siget» eller «er i gang». Dette ligner på treghetsprinsippet i fysikken: Det er tungt å begynne å skyve en bil som står stille, men det går langt lettere når vi har fått den opp i litt fart. Det kan til og med være vanskelig å stoppe.

I studier som har vist denne effekten i behandling av problematferd, har man delt personens atferd inn i beskjeder som det er sannsynlig og usannsynlig at personen vil følge. De fleste har en rekke gjøremål som de mer enn gjerne utfører på oppfordring, og noen har problematferd i form av å nekte å utføre beskjeder om viktige gjøremål. Studiene har gjerne gått ut på at man først gir personen ca. fem beskjeder som personen gjerne utfører, i rask rekkefølge. Like etter gir man beskjed om noe som personen vanligvis protesterer mot. Når personen har kommet i siget etter å ha utført de kjekke beskjedene, kan personen ha lettere for å utføre beskjeder om tyngre og mindre lystbetonte gjøremål.

Men studier har også vist at generelle tiltak for å sette personen i bedre humør eller stemning, kan øke sannsynligheten for at personen utfører oppgaver som han eller hun ofte har protestert mot. Min erfaring er at dette kan fungere godt, i tillegg til at det er mer naturlig enn å gi mer eller mindre meningsløse beskjeder forut. Så hva kan vi gjøre for å hjelpe personen til å få «arbeidslyst»? Vi kan tulle og tøyse, gi komplimenter eller hjelpe personen med noe som han eller hun trenger hjelp med. En klient skulle begynne å trene på matte for å forebygge stive ledd, men få trodde at hun ville gå med på det. Da laget vi en skikkelig «happening», og hun ble i perlehumør. Så gikk vi i gang med treningen før hun visste ordet av det. I det hele tatt ligner det ikke så lite på det vi gjør for å bedre humøret til et grinete barn. Vi må bare unngå å få noen med på noe som vedkommende absolutt ikke vil, eller ikke har nytte av. Vi skal ikke opptre som selgere som smigrer folk til å kjøpe noe som de egentlig ikke vil ha.

Non-kontingent forsterkning (NCR)

Også denne metoden er nokså enkel, og det er nesten rart at den ikke kom vanlig i bruk før for ca. 20 år siden. Når det gjelder positivt forsterket atferd, går det ut på å presentere den forsterkeren som problematferden er rettet inn mot å oppnå. Dette skjer regelmessig, etter et såkalt fast tid-skjema, som kan være alt fra hvert halve minutt til en gang i uken, for å antyde noe. Grunnen til regelmessigheten er ikke minst praktisk: Det er lettere å holde styr på. Et viktig trekk ved non-kontingent forsterkning er at forsterkeren presenteres uavhengig av om personen nettopp har vist problematferden eller ikke. Av den grunn kalles non-kontingent forsterkning, eller NCR, også for «responsuavhengig» forsterkning. Hovedregelen er at forsterkningen skjer «ufortrødent». Skulle det vise seg at forsterkeren ofte leveres like etter at personen har vist problematferden, og at atferden kanskje forsterkes, går det an å legge inn et en liten «karantenetid» mellom problematferd og presentasjon av forsterker. Effekten av NCR er langt på vei avhengig av at forsterkeren leveres ofte nok til at motivasjonen for å vise problematferden avtar tilstrekkelig. I tillegg til hyppighet, kan det være nødvendig å gjøre hver forsterker stor nok, for eksempel i mengde eller varighet. Poenget er at tiltaket er gavmildt nok til at det ikke er noe poeng å vise problematferd for å prøve å få enda mer av forsterkeren! Hvis en person selvskader etter leggetid, for å få noen til å komme og holde seg med selskap, må NCR gå ut på å avlegge ham eller henne hyppige og langvarige nok besøk til at vedkommende er tilfreds.

Når NCR virker, er det altså i hovedsak fordi personen blir «fornøyd». Men rent «teknisk» er NCR også en ekstinksjonsprosedyre, siden ekstinksjon i bunn og grunn betyr at det ikke lenger er noen sammenheng mellom atferd og tilgang på en bestemt forsterker, i dette tilfellet forsterkeren som brukes i tiltaket (se leksjon 11). Men denne faktoren er nok ofte beskjeden når vi bruker NCR. Dessuten ville det ha vært en aktiv metode.

Selv om NCR er mest aktuelt for positivt forsterket atferd, kan det også brukes for negativt forsterket atferd. Da kalles det gjerne non-kontingent unnslippelse. Prinsippet er likt: Med jevne mellomrom får personen en «forsterker», ofte en pause av en viss varighet. Når metoden virker i slike tilfeller, er det mest fordi pausene reduserer vitsen med å protestere mot det som skal gjøres mellom pausene. Oppgaven blir mindre krevende og ubehagelig. Som når atferden er positivt forsterket, er det nødvendig å være såpass gavmild med pauser og lignende at personen blir fornøyd. Også ved negativt forsterket problematferd kan vi tenke oss at ekstinksjon er en faktor, men heller ikke da er det viktig.

For øvrig finnes det enda en forklaring på at NCR kan virke: I stedet for å anstrenge seg for å oppnå en forsterker, eller unnslippelse, ved hjelp av problematferd, «velger» personen de forsterkere og den unnslippelse som kommer av seg selv. Men heller ikke dette rokker ved at NCR går mest ut på å dempe eller fjerne motivasjonen for å vise problematferd.

Endelig er det noen som misliker begrepet non-kontingent forsterkning. Disse har rett i at det er litt misvisende å snakke om forsterkning, i og med at det faktisk ikke skjer noen forsterkning, som jo betyr at en konsekvens øker sjansen for at atferd gjentas. Men siden det lyder litt klossete å si «presentasjon av stimuli med påvist, generell forsterkende effekt» eller lignende, er det like greit å kalle det non-kontingent forsterkning, eller NCR. Vi vet hva det betyr!

Skepsis til de nevnte metodene

Det er ikke til å legge skjul på at særlig NCR hadde en «trang fødsel», i alle fall her i landet, av flere grunner: For det første mente noen at forsterkere ikke var noe som man kan dele ut uten videre. Slik må vi gjøre noe for å få! En enda viktigere innvending var at NCR måtte medføre at problematferden ble forsterket: Iblant «måtte» forsterkeren bli presentert like etter at personen hadde vist problematferden, og da ville vi sitte fint i det. Men denne «angsten» var overdrevet. Det finnes knapt studier som viser denne effekten, og i egne behandlingsopplegg husker jeg ikke å ha vært borti det. Skulle det bli et problem, kan vi legge inn den nevnte «karantenen».

Vi må også kommentere forholdet mellom å fjerne motivasjonelle faktorer, og ekstinksjon. Nærmere bestemt kan det oppstå et dilemma hvis personen reagerer på ekstinksjon med så alvorlig og varig problematferd at situasjonen blir vanskelig å håndtere. Tradisjonelt har man da vært redd for å «trekke seg», fordi personen ikke må «vinne». Men vi har neppe noe valg: Alle situasjoner som er feilbedømt, må revurderes. I slike situasjoner er det neppe annet å gjøre enn å gi opp forsøket på ekstinksjon umiddelbart, og la personen få det slik han eller hun vil. Dette har sjelden særlige negative bieffekter, som at personen lærer at det nytter å stå på. Grunnen til dette er at det neppe er aktuelt å sette personen på de samme prøvene igjen, i alle fall ikke med det første. Dermed får personen neppe bruk for sin nye «lærdom». En annen ting er at en gjennomtenkt og forsvarlig ekstinksjonsprosedyre må kjøres til «the bitter end»: Når vi utsetter personen for noe som det er viktig at personen aksepterer, og dette er forsvarlig å gjennomføre, er det sjelden lurt å lære personen å komme seg ut av situasjonen ved hjelp av problematferd.

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!