Standardmetoder som går ut på forsterkning: Grunnleggende om forsterkning av ønsket atferd

 

Børge Holden

Innledning

Nå er vi ferdige med årsaksbaserte metoder, og går over til standardmetoder. Vi åpner med å forklare nærmere hva dette betyr. Videre handler leksjonen om grunnleggende prinsipper for forsterkning når vi bruker standardmetoder, som hvordan vi finner egnete forsterkere, og at forsterkere må leveres på riktige måter. Vi går også inn på ulike måter å arrangere forsterkning på, særlig bruk av tegnøkonomi, og noen fordeler som dette kan innebære. Leksjonen danner grunnlag for leksjon 18 og 19, som tar for seg ulike forsterkningsbaserte standardmetoder.

Hva er en standardmetode?

I leksjon 12 og 15 forklarte vi hva henholdsvis årsaksbaserte aktive og årsaksbaserte passive metoder er. Nå er vi kommet til standardmetoder, som også må forklares. En enkel måte å si det på er at det er metoder som ikke utformes på grunnlag av resultater av funksjonelle analyser. De er altså ikke årsaksbaserte. De går med andre ord ikke går ut på å redusere eller fjerne faktorer som motiverer personen til å vise problematferd, eller som opprettholder problematferd. Valg av standardmetoder skyldes gjerne at vi:

  1. Ikke klarer å påvise faktorer som utløser og opprettholder problematferd, eller
  2. Ikke klarer å gjøre noe særlig med dem, som vi var inne på i forbindelse med begrensninger ved funksjonelle analyser i leksjon 11.

I stedet går standardmetoder ut på å endre rene konsekvenser av atferd, som enkelt sagt kan være forsterkning og straff, selvfølgelig mest det første. De vanligste standardmetodene går altså ut på å forsterke atferd som vi vil ha mer av. Når en standardmetode virker, er det rett og slett fordi den utkonkurrerer faktorer som utløser og opprettholder problematferd.

Hvordan finner vi egnete forsterkere?

I leksjon 8 sa vi noe om kartlegging av forsterkere i opplæring. Da skjer forsterkning gjerne fortløpende, som når trener presenterer oppgave etter oppgave for eleven. I tillegg sitter gjerne trener og elev ved et bord. I en slik situasjon er det ofte aktuelt med mindre forsterkere, gjerne noe spiselig eller drikkelig som kan konsumeres raskt, eller litt ros eller en kortvarig aktivitet. Dette skyldes særlig to hensyn: Å unngå langvarige avbrudd i treningen, og at forsterkere taper verdi som følge av metning (leksjon 5). I tillegg er ikke oppgavene større enn at en liten forsterker ofte er nok til å vise innsats.

I opplæring er det nær sammenheng mellom funksjonsnivå og hvilke forsterkere som fungerer for personen. Dette gjelder enda mer i behandling av problematferd. Der er det nemlig vanlig å presentere forsterkere sjeldnere, for eksempel etter lengre perioder uten problematferd. For svakfungerende og mer eller mindre språkløse personer, er det knapt mulig å bruke annet enn det som smaker godt eller som er morsomt og kjekt der og da. For mer velfungerende personer kan vi bruke mer avanserte aktiviteter, som en tur til et spesielt sted eller en kulturell begivenhet.

«Småforsterkere», som ofte er nok i opplæring, kan bli for spinkle i behandling av problematferd. Grunnen er at det kan være mer omfattende å få noen til å slutte med problematferd, enn til å delta i opplæring. Når vi har mindre å spille på med hensyn til bruk av forsterkere, kan det begrense mulighetene for å behandle problematferd hos svakfungerende personer ved hjelp av forsterkningstiltak. Når det gjelder hvordan vi kan finne «enklere» forsterkere, kan vi gjøre omtrent som vi beskrev i leksjon 8.

Mer velfungerende personer har altså et større spekter av forsterkere. Vi har også muligheten til å spørre personen om hva som er attraktivt.

Et annet spørsmål er variasjon i bruk av forsterkere. Noen personer er veldig begeistret for en spesiell ting eller hendelse, og går sent lei. Jeg kjenner en som har oppført seg bra hele uken for å få en film på fredagen, år ut og år inn. Da er det naturlig å bruke kun denne forsterkeren, hvis man er forberedt på at det kan endre seg. Men de fleste er nok mindre trauste. Da er det en fordel å komme fram til et bredt nok utvalg av forsterkere. Dette kalles gjerne en «bank».

Uansett funksjonsnivå må vi aldri glemme den nærmest universelle forsterkeren som ligger i vanlige, positive tilbakemeldinger. De aller fleste liker å få dette. Selv om spesielle forsterkere som regel er hovedforsterker, kan ros og lignende være et viktig supplement, og må alltid gis i forbindelse med levering av mer håndfaste forsterkere. Dessuten er det naturlig.

Forsterkere må leveres når de skal

En forsterker, uansett hvilken (se nedenfor), må bare leveres når personen har vist atferden som skal forsterkes, eller ikke har vist en uønsket atferd en viss periode. Dette må beskrives klart i en behandlingsplan eller lignende. Hvis vi ikke er nøye på dette, kan personen tilpasse seg ved å vise mindre ønsket atferd og/eller mer problematferd. Også forhandlinger bør unngås, som når personen krever forsterkere uten å ha vist nødvendig atferd. Hvis vi går med på dette, ender det lett med krangling og manipulering. En grei holdning er at forsterkere er noe som personen får av deg eller av noen som du representerer, og at du er satt til å bestemme når personen skal få dem.

Innenfor tjenester som reguleres av kapittel 9 i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, krever bruk av forsterkere at forsterkerne ikke i utgangspunktet disponeres av personen selv: Vi kan ikke ta noe fra noen, og gi det tilbake når han eller hun oppfører seg ønskelig. Dette gjelder langt på vei også på andre områder. Men for eksempel i barneoppdragelse kan det være rom for skjønn, som kan ende med at vanlige goder til en viss grad gjøres avhengig av oppførsel. Da har det kanskje vært litt for fri flyt av goder før tiltak ble satt i gang.

Måter å formidle forsterkere på

Akkurat som det er mange typer forsterkere, er det mange måter å formidle dem på.

Intervall mellom atferd og forsterker

De aller mest svakfungerende må ha forsterkeren med det samme de har oppfylt betingelsen for å få den. Ellers reagerer de ikke på sammenhengen mellom forsterker og egen atferd.

En annen faktor som kan tilsi korte intervaller mellom atferd og forsterker, er impulsivitet: Selv om personen forstår sammenhengen mellom atferd og forsterker, må forsterkeren komme kjapt for at personen skal gjøre noe, eller avstå fra noe, for å oppnå den. Ellers blir det for eksempel for fristende å utføre handlinger som fører til andre forsterkere.

Personer som er bedrefungerende, for ikke å si normalfungerende, og som ikke er spesielt impulsive, mestrer ofte lange intervaller før forsterkeren kommer. Dette skyldes selvfølgelig at de kan tenke at «Nå har jeg gjort det som skal til, så nå kommer det nok en forsterker» eller lignende. Når forsterkeren kommer, forstår personen hvorfor.

Generelt er det selvfølgelig en fordel å prøve å hjelpe personen til å forstå hvorfor han eller hun får forsterkere. Ved for eksempel å plassere et tegn på et bilde av en oppgave som nettopp er utført, kan selv temmelig svakfungerende personer «koble» handling og forsterker.

Tegnøkonomi

Kanskje med unntak av de aller mest svakfungerende, kan de fleste bruke ulike systemer for tegnøkonomi. Dette kan være helt enkle versjoner à la leksjon 8. En måte å bruke på det på, er å gi personen tegn for å utføre bestemte handlinger uten å selvskade, og at et brett som er fylt med tegn, for eksempel plugger, kan veksles inn i for eksempel en fruktbit. Noen ganger er det mulig å utforme tegnene slik at personen synes at de er spennende. Dette kan være bokstaver som blir til ord, eller puslespillbiter som blir til et bilde, avhengig av funksjonsnivå. Slike tegn kan bli forsterkende i seg selv, og i enkelte tilfeller mer spennende enn sluttforsterkeren (eller «back-up»-forsterkeren). Derfor er de særlig aktuelle for personer som synes at mer ordinære tegn er kjedelige, eller som det er vanskelig å finne effektive sluttforsterkere for.

Personer som fungerer litt bedre, og som har et visst språk, kan tjene seg opp til større forsterkere over lengre tid. En fordel med dette er at én stor forsterker kan være mer effektiv enn mange mindre forsterkere til sammen. Da arrangerer vi som regel forsterkningen som såkalte atferdsavtaler. Dette går ut på å bli enig med personen om forsterkning som skal følge av at personen holder en avtale om å utføre oppgaver eller avstå fra problematferd, som vi kommer til i leksjon 19.

Personer som har tilnærmet normalt eller normalt språk, har nærmest uendelige muligheter. Ikke minst blir atferdsavtaler, gjerne ganske avanserte, svært aktuelt. Da er det også svært vanlig å bruke poenger som «tegn». Også poenger kan bli svært attraktive i seg selv, slik en «fet» bankkonto kan bli. Enn klient fulgte en atferdsavtale svært godt, men byttet aldri poenger inn i en sluttforsterker.

For personer som har tilstrekkelig forståelse, er det nesten alltid en fordel å få forsterkning inn en avtaleform, av grunner som vi kommer tilbake til i leksjon 19.

Ellers kan tegnøkonomi, særlig litt avanserte varianter, ha flere praktiske fordeler:

  1. Personen kan veksle inn tegnene når personen har spesielt lyst på aktuelle forsterkere. Denne friheten kan gjøre hele forsterkningen mer attraktiv, og øke generell trivsel.
  2. Personen kan veksle inn tegnene når det er praktisk å gjøre det. Ikke alle større forsterkere kan konsumeres umiddelbart, som kinobesøk, måltider og annet.
  3. Personen kan spare. Som med penger, betyr det at personen venter med å bruke tegn, gjerne poenger, til han eller hun har «råd» til en virkelig attraktiv forsterker.

Sluttord: Standardmetoder og årsaksbaserte er ikke steile motsetninger

Innenfor atferdsanalyse er årsaksbaserte metoder gjerne «idelaet». Men standardmetoder er ikke mindreverdige, når vi har gjort det som er rimelig for å finne årsaker til problematferd, og for å prøve behandling ut fra dette. Vi klarer å finne noenlunde klare årsaker til problematferd i minst tre av fire tilfeller. Og når vi klarer det, klarer vi ofte å påvirke atferd i positiv retning ved å ta bort disse årsakene. Men det lykkes altså ikke alltid. Derfor er det et klart behov for standardmetoder, og en betydelig del av atferdsanalytisk arbeid med problematferd går ut på slike metoder. Faktisk kan det være slik at saker der vi ikke klarer å finne klare årsaker, eller finner dem uten å kunne gjøre særlig med dem, utvikler seg til alvorlige saker. Av den grunn er det ikke uvanlig at standardmetoder blir uunnværlige i de «tyngste sakene».

Det er mer godt å si om standardmetoder. De kan særlig være utmerkede redskaper for å få til mye av det som vi prøver å få til med årsaksbaserte metoder: En person kan ved hjelp av rene forsterkningstiltak begynne å gjøre oppgaver, eller avstå fra problematferd. Da kan personen samtidig venne seg til ubehaget som det kan innebære å utføre oppgaver og å avstå fra forsterkere som har opprettholdt problematferd! Dette minner om hva ren tilvenning, med eller uten bruk av ekstinksjon, fører til (se leksjon 12 og 14). Rene forsterkningstiltak kan også bidra til at personen for eksempel vil delta i trening som har tilvenning som mål, for eksempel behandling av en fobi eller tvangslidelse. Her er det knapt begrensninger.

I leksjon 4 og12 tok vi opp at ekstinksjon kan «gå hardt for seg». I slike tilfeller kan faktisk en standardmetode i form av forsterkning være å foretrekke framfor en årsaksbasert metode.

Det vi bør unngå, er å gå rett på standard forsterkningstiltak når årsaksbaserte metoder kan føre fram på en relativt elegant måte.

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!