Standardmetoder som går ut på forsterkning: Atferdsavtaler

 Børge Holden

 Innledning

I leksjon 17 og 18 var vi inne på at kan være hensiktsmessig å arrangere forsterkning i form av atferdsavtaler, hvis personen har tilstrekkelig språk eller språkforståelse. I den grad atferdsavtaler dreier seg om problematferd, gjelder dette særlig DRO, men også andre typer differensiell forsterkning. Når atferdsavtaler dreier seg om å utføre oppgaver som personen ikke har villet utføre, går det slett ut på forsterkning av ønsket atferd, det vil si helt generell differensiell forsterkning. Med andre ord: Atferdsavtaler går uansett mye ut på forsterkning. Denne leksjonen gir en innføring i hvordan dette kan foregå, og i andre spørsmål som vi må ta stilling til når vi skal vurdere å utarbeide atferdsavtaler.

Hvilke personer og problemer er atferdsavtaler aktuelt for?

Atferdsavtaler er et svært fleksibelt og anvendelig redskap. Det oppdager vi ved å se på hvilke personer som kan ha nytte av det, og hvilke problemer det kan hjelpe mot.

Hvem er det aktuelt for?

Omtrent det eneste «kravet» er at personen skal ha tilstrekkelig språklig fungering til å forstå hva en avtale går ut på. I beste fall kan personen delta aktivt i hele utarbeidelsen av avtalen. Minimumskravet er at det på en eller annen måte går an å forklare eller vise personen hva avtalen går ut på, og at personen kan gi uttrykk for at han eller hun ønsker en avtale eller ikke. Ellers er det selvfølgelig ikke krav om at personen forstår tale, eller snakker. Andre former for kommunikasjon kan gjøre samme nytte, som vi var inne på i leksjon 6. Når det gjelder forståelse av atferdsavtaler, og å gi uttrykk for å ønske det eller ikke, kan det være grensetilfeller. Noen ganger må vi derfor prøve atferdsavtalen i praksis en liten periode, og se om personen forstår og ønsker den. Dersom dette slår til, kan vi kalle det en atferdsavtale.

Ellers er atferdsavtaler brukt for alt fra personer med alvorlig utviklingshemning, til personer med intelligens langt over gjennomsnittet. En fellesnevner er at personen trenger konkrete tiltak for å endre atferd og livsstil. Egen motivasjon, samtaler, hjelp fra nærpersoner og lignende, eller for den saks skyld medikasjon, er ikke nok. I tillegg er det stort sett uakseptabelt eller ulovlig å tvinge personen til å endre atferd. Det er stort sett bare mindreårige, og folk som er til fare for seg selv og/eller andre, som kan tvinges til slikt, og med klare begrensninger. Derfor er det naturlig at en bok om atferdsavtaler heter Atferdsavtaler. Et hjelpemiddel for å velge hensiktsmessig atferd, med usynlig strek under velge.

Hvilke problemer er det aktuelt for?

Atferdsavtaler har ingen plass i akutte faser av alvorlige psykiske lidelser som psykoser, manier og dype depresjoner. Men ellers kan atferdsavtaler være aktuelt i svært mange situasjoner. En rød tråd er likevel at det dreier seg om konkrete problemer:

  • Personen er motvillig til å gjøre grunnleggende oppgaver, alt fra å stelle seg selv og sine omgivelser til å ivareta grunnleggende helse ved å ta medisiner og blodprøver, og lager kanskje til og med oppstyr hvis noen vil ha ham eller henne til gjøre noe.
  • Personen er generelt passiv.
  • Personen har problematferd som bør elimineres eller dempes, som aggresjon, ødeleggelser, opposisjonell atferd, rus og hva det skulle være.

Et minimum for å kalle en avtale for en atferdsavtale

I dagliglivet gjør vi ofte enkeltavtaler om at noen skal gjøre noe, gjerne mot en liten påskjønnelse: «Hvis du rydder opp, får du en is etterpå» og lignende. Men for å kalle noe for en atferdavtale, må det skje i noenlunde samme form over en periode, selv om det er vanskelig å definere dette helt klart.

Hvilke prinsipper bygger atferdsavtaler på?

I innledningen nevnte vi at ulike former for differensiell forsterkning (se leksjon 18) kan inngå i atferdsavtaler. Når de går ut på at personen skal utføre oppgaver, prøver vi kort og godt å forsterke utførelsen. Dette er generell differensiell forsterkning, det vil si å forsterke riktige handlinger, eventuelt med tilleggskrav om når og hvor de skal skje for å bli forsterket: Oppgaver må som regel være utført innen en frist for at de skal forsterkes. Dette er ofte nødvendig for at oppgaver skal bli utført innen rimelig tid, eller utført overhodet. Hvis problemet er treg utførelse, kan vi innføre en DRH-betingelse (leksjon 18), det vil si at atferden må skje i et visst tempo for å føre til forsterker.

Når atferdsavtaler dreier seg om reduksjon av problematferd, er det aktuelt med følgende «gamle travere» (se leksjon 18):

  • DRO: Levering av forsterkere skjer etter bestemte perioder med fravær av problematferd, som regel uten resetting av tid (se leksjon 18). Da kan vi si at atferdsavtaler er «avtalte DRO-betingelser».
  • DRA: Dette er sjeldnere, men atferdsavtaler kan også gå ut på at personen skal opptre akseptabelt for å oppnå eller slippe ting. Da er det altså ikke noe galt med det som personen vil oppnå, eller med at personen vil slippe visse ting, men med hvordan det har skjedd (se leksjon 3 og 13).
  • DRI: En atferdsavtale kan for eksempel innebære at personen skal oppholde seg på visse steder som er uforenlige med å vise problematferd, eller å være hjemme til visse tider i samme hensikt.
  • DRL: Noen ganger er det akseptabelt med en viss forekomst av problematferd. Da kan vi avtale at sjeldne tilfeller av problematferd ikke medfører tap av forsterkere. Som vi sa i leksjon 13 og 18, så er dette egentlig en mild DRO-betingelse.

Det hender også at det ikke foregår noen spesiell, «kunstig» forsterkning i forbindelse med atferdsavtaler. Dette gjelder som regel for personer som er sterkt motiverte for endring, men som trenger andre elementer i en atferdsavtale.

Det er absolutt unntak, men atferdsavtaler kan inneholde straff. Selv har jeg hatt klienter som har avtalt å være for seg selv en stund, eller å utføre en kjedelig oppgave, når de har brutt avtalen. Dette ligner på helt naturlige betingelser i dagliglivet, men må likevel brukes forsiktig og bare i spesielle tilfeller.

 Brukermedvirkning

Brukermedvirkning er alltid viktig. En spesiell grunn til at brukermedvirkning kan være spesielt viktig ved atferdsavtaler, er at noen atferdsavtaler ofte endres. Da tas det ofte ny stilling til hvilke oppgaver som skal gjelde og hvilke forsterkere som skal brukes.

Spesielle måter å forsterke på

I atferdsavtaler må vi alltid ta stilling til hvordan forsterkning skal skje. Dette er de viktigste måtene:

  • Fastlagt: En enkel måte er å avtale forsterkeren på forhånd, og å gi den hver gang personen har oppfylt kravet for å få en forsterker. Dette er mest aktuelt i enklere atferdsavtaler (se nedenfor), og når personen stabilt foretrekker en bestemt forsterker.
  • Valg: En litt mer avansert måte er at personen får alternativer på forhånd, og kan velge hva han eller hun vil ha når tiden er inne. En viderekommet utgave av dette er at personen venter med å velge til det er klart for å få forsterker.

I tillegg er det særlig to andre måter å gjøre atferdsavtaler interessante og effektive på:

  • Sparing: Vi nevnte det så vidt i leksjon 17, og skal si litt mer. I enkle atferdsavtaler er det relativt uvanlig å vente med å konsumere en forsterker som er oppnådd. Hvis personen ofte vil vente, kan det også tyde på liten interesse for forsterkeren, og dermed på en lite effektiv avtale. I mer komplekse atferdsavtaler brukes det nesten alltid tegnøkonomi, og der er spareordninger vanlige. For eksempel kan personen legge poenger til side, og bruke dem senere. Mange foretrekker slike løsninger. Dette ligner på hvordan sparing fungerer i privatøkonomi, og kan ha store fordeler. En opplagt fordel er at personen kan spare til virkelig store forsterkere. Noen foretrekker en ferietur etter et halvt år, framfor ukentlige kinoturer. En annen fordel er at personen kan «kjøpe» forsterkere når lysten på dem er spesielt stor: Det er ikke sikkert at en Cola smaker best akkurat idet personen har fått «råd» til den. Kanskje smaker den bedre litt senere, for eksempel når det er noe spesielt på TV?
  • Bonus: Noen går for «halv maskin», og er fornøyd med en viss mengde forsterkere. Da følger de neppe avtalen helt, men finner en balanse, og atferdsavtalen fungerer bare sånn passe. Dette er særlig aktuelt for atferdsavtaler om utføring av oppgaver. Problemet kan være at atferd forsterkes etter «stykkpris», det vil si at 50 % følging av avtalen gir 50 % av mulige forsterkere. Da kan det være en løsning å la personen få ekstra «betalt» for å følge avtalen helt eller tilnærmet helt, det vil si en bonusordning. Et «brutalt» eksempel er at utføring av sju oppgaver på dagplanen ga en krone hver, mens utføring av alle åtte oppgavene ga 30 kroner. Utføring av den siste oppgaven ga altså 23 kroner, langt mer enn de andre til sammen. Men mer moderate løsninger er vanligst, og kan gjøres på utallige måter.

Enkle atferdsavtaler

Det enkleste er ofte det beste, og heller ikke atferdsavtaler bør være mer kompliserte enn nødvendig. Det er ingenting i veien for at en atferdsavtale går ut på å utføre én fast oppgave, eller avstå fra én problematferd. Gjennom tidene har mange slike avtaler hatt avgjørende virkning, særlig i behandling av problematferd. For mange år siden var det en klient som fikk et «smilefjes» på et skjema om kvelden hvis hun hadde vært «grei» hele dagen. «Grei» var å avstå fra noen få atferder, som å angripe andre. Et smilefjes ga tilgang til en liten, valgt forsterker neste dag. Flere år senere var avtalen ennå var i bruk. Den var det «eneste som virket».

Enkle atferdsavtaler er også enkle i drift: De krever lite materiell for å ha oversikt over hva avtalen innebærer, forsterkning kan skje på enkle måter, og det trengs ikke hyppige møter med personen om hva avtalen skal inneholde og om hvorvidt avtalen er holdt eller ikke.

Mer komplekse avtaler

Noen trenger å få snudd opp ned på mye når det gjelder livsstil og kanskje også problematferd. Da kan det være nødvendig både å forbedre utføring av en rekke oppgaver, og eventuelt å dempe flere problematferder. Én av delene kan være nok til å snakke om en kompleks atferdsavtale, særlig når det er mange oppgaver, selv om det ikke er noe skarpt skille mellom enkle og komplekse avtaler.

Komplekse atferdsavtaler innebærer ofte at det utarbeides fortløpende avtaleplaner. Dette er en liste over oppgaver, og eventuelt også problematferd, som personen henholdsvis skal utføre og avstå fra. I tillegg spesifiseres det som regel hvordan forsterkning skal skje. Avtaleplanene gjelder for bestemte perioder, alt fra flere per døgn til én per uke eller så. Noen ganger er avtaleplanene mer eller mindre fastlagte, særlig de som gjelder for lange perioder. Men det vanlige er at de gjelder for kortere perioder, og at de varierer en del. En avtaleplan som gjelder for en del av døgnet, må nødvendigvis inneholde noen oppgaver som er unike for den delen av døgnet.

Det er utallige måter å sette opp avtaleplaner på, og det finnes neppe to personer som har maken. Når det gjelder oppgaver, skiller noen mellom såkalte skal- og bør-oppgaver. En vanlig ordning er at alle skal-oppgavene må være oppfylt for å få «avtaleplanforsterker», det vil si forsterker for å ha fulgt et minimum av avtaleplanen, gjerne en viss poengsum eller lignende. I tillegg kan personen få forsterkere utover avtaleplanforsterker, ved å utføre en eller flere «frivillige» bør-oppgaver. Om nødvendig går det an å ha en bonusordning der en høy andel av bør-oppgavene må være utført for å få avtaleplanforsterker.

En grunn for å operere med skal-oppgaver, er å prøve å sikre at helt grunnleggende oppgaver blir utført, som å stå opp, personlig hygiene og måltider. Men det er også mulig å lage komplekse atferdsavtaler som ikke skiller mellom skal- og bør-oppgaver. Et alternativ er rett og slett å forsterke utføring av noen oppgaver mer enn andre, for eksempel med flere poenger.

Komplekse atferdsavtaler er selvfølgelig mer krevende å utarbeide og drive. De krever mer materiell i form av skjemaer for avtaleplaner, skjemaer eller andre måter å føre regnskap over forsterkning på, og mer kompliserte systemer for forsterkning, gjerne med sparing og eventuelt bonus. Det kreves også mer omfattende møtevirksomhet, helt opptil for eksempel fire halvtimes møter per dag.

Andre faktorer som kan føre til at atferdsavtaler virker

Atferdsavtaler virker ikke bare på grunn av konsekvensene av følge dem. Det er nemlig ingen tvil om at det skjer mye rundt utarbeidelse og drift av atferdsavtaler som kan ha gunstig effekt. For det første kan det være svært motiverende å lage målsetninger, og å få all oppmerksomhet som dét medfører. Da er vi inne på motiverende og dannende økning, det vil si språklige måter å gjøre ting forsterkende på (se leksjon 7). For det andre kan det også følge mye oppmerksomhet og moro med en atferdsavtale, blant annet i forbindelse med møtene som trengs. Dette kan fungere som atferdsmomentum (se leksjon 15). I tillegg kan det skje mye ren sosial forsterkning av følging av atferdsavtaler. Vi må også huske at atferdsavtaler ofte styrker relasjonen mellom «målpersonen» for avtalen, og den andre parten. Det kan faktisk skifte fra krangling og motsetninger, til samarbeid og vennskap. Her som ellers vil vel de fleste prøve å beholde en god relasjon ved å oppføre seg bra? I så fall har personen fått et mer forpliktende forhold til å følge avtalen.

Alt i alt kan vi si at atferdsavtaler kan være en blanding av rene miljøtiltak og samtalebehandling!

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!