Spesielle måter å forsterke atferd på, og virkninger av dette

Børge Holden

 

Innledning

Det må være litt system i ting, eller blir det kaos, logisk nok. Dette gjelder ikke minst forsterkning av atferd. I leksjon 2 var vi inne på at noen handlinger er mer akseptable enn andre. All utvikling, oppdragelse, opplæring, undervisning, samhandling og hele vår kultur bygger på at (1) handlinger som vi synes er bra i alle fall langt på vei forsterkes oftere enn dårlige, og (2) relativt ofte i situasjoner der de «passer seg». Behandling og opplæring er ofte å dreie atferd i riktig retning, langsomt eller raskt, ved hjelp av bevisst forsterkning.

Vi skal gå litt nærmere inn på to viktige hensyn som kan påvirke når forsterkning finner sted.

Forsterkning av atferd som vi ønsker mer av: Differensiell forsterkning avhengig av egenskaper ved handlinger

Når det gjelder sosialt forsterket atferd (leksjon 2), kan vi si at vi prøver å forsterke atferd som vi liker, og ikke atferd som vi ikke liker. At dette ikke alltid går etter planen, er en annen sak – forsterkning kan altså være høyst utilsiktet. Enten vi er amatører eller profesjonelle, er vel de fleste av oss imidlertid såpass gode atferdsanalytikere at vi oftere lykkes enn mislykkes. Hvis ikke, hadde det stått dårlig til med sosial atferd og annen atferd rundt omkring. I forbindelse med behandling og opplæring er nok presisjonen enda bedre.

I leksjon 2 var vi inne på at noen atferdsklasser er «bedre» enn andre, simpelthen fordi de forsterkes av mer akseptable forsterkere enn andre. Vi ønsker ikke å forsterke handlinger som har ødeleggelse og skade som mål i seg selv. Derfor har vi som regel lettere for å prøve å forsterke gode atferdsklasser framfor dårlige, i samsvar med moralske normer. Når andre driver med handlinger som leder til skadelige og ødeleggende forsterkere, er det naturlig å prøve å få dem interessert i mer akseptable forsterkere. Da øker sjansen for at de begynner med handlinger som leder til disse mer akseptable forsterkerne! Å fiske er bedre enn å gamble og ruse seg over alle støvelskaft. Vi kan kalle dette «forsterkning av handlinger som leder til akseptable konsekvenser».

I leksjon 2 var vi også inne på at noen handlinger er bedre enn andre innenfor samme handlingsklasse. I tråd med dette er det vanlig å forsøke å forsterke de «beste medlemmene» innenfor samme klasse. De fleste av oss er vel laget slik at vi nødig hjelper noen som ber oss om hjelp ved å skjelle oss ut. Ber de oss derimot på en hyggelig måte, er det oftere «Ja» i våre munner. I den grad vi har «makt» over noen, som vi delvis har blant annet i oppdragelse, lar vi gjerne barn kose seg med mat når det skjer på en grei måte, i motsetning til hvis det går over stokk og stein. I ren opplæring roser vi selvfølgelig ikke dårlige forsøk, og feil, like mye som gode forsøk og det som er riktig. Disse prinsippene gjelder i høyeste grad også i «profesjonell» behandling og opplæring. Faktisk er det noe av det viktigste vi atferdsanalytikere holder på med, som vi skal komme tilbake til i mange leksjoner. Vi kan kalle dette «forsterkning av handlinger som leder til akseptable konsekvenser på akseptable måter».

Et fint ord for begge de to måtene å forsterke på er differensiell forsterkning. «Differensiell» betyr ikke noe mer enn at det er forskjeller i forsterkningen, i dette tilfellet ut fra hvor sosialt ønskelig handlingen og/eller dens konsekvenser er. Det engelske ordet «difference» betyr som kjent forskjell. Dette ordet er dekkende på den måten at forsterkningen nettopp skal «gjøre en forskjell», som vi sier. Et annet uttrykk for det samme er at forsterkningen skjer avhengig av atferd.

Når vi snakker om selve handlingen: Hvis han ber om hjelp, bør han kanskje ha en temmelig god sak for at handlingen skal forsterkes!

Her bør mulighetene være bedre, hvis damen følger fornuftige regler for differensiell forsterkning.

 

Forsterkning av atferd som vi ønsker mer av: Differensiell forsterkning avhengig av hvilke situasjoner den skjer i

I tillegg prøver vi stort sett å forsterke handlinger i situasjoner der vi liker at de forekommer. Også her er det selvfølgelig en fare for at forsøket virker mot sin hensikt, men alt i alt lykkes vi nok ofte. Hvis ikke, hadde det jo vært temmelig tilfeldig når og hvor vi utførte ulike handlinger.

I den forbindelse kjenner vi alle eksempler på at en handling kan være helt OK på ett tidspunkt, men uønsket på et annet. Det kan være stor forskjell på å ringe noen kl. 18 og kl. 05. En handling kan også være glimrende i én sosial sammenheng, men helt «på trynet» i en annen. Grisevitser, ablegøyer eller foredrag om astronomi slår an hos noen, men ikke hos andre. Seksuelle tilnærmelser kan (!) fungere godt overfor en partner, men blir i beste fall oversett hvis vi gjør det mot andre.

Situasjon omfatter altså stort sett tid og sammenheng, som ofte er sted og personer.

Også dette kan kalles for differensiell forsterkning, som nærmere bestemt vil være avhengig av situasjon.

Situasjonen, og ikke atferden i seg selv, kan skape problematferd

Et viktig trekk ved problematferd er for øvrig at selve atferden kan være helt grei, men forekomme i gale situasjoner. Gode eksempler er personlige betroelser, språkbruk og bråkete atferd, og grunnleggende atferd knyttet til urin, avføring, nakenhet og sex.

Et lite poeng før vi går videre: Vi hører ofte moteuttrykket «Det kommer an på konteksten», som betyr sammenhengen og er litt finere enn «situasjonen». Differensiell forsterkning går i høyeste grad ut på nettopp dette, enten det skjer ut fra hndling eller situasjon.

Omgivelsene kan vise oss når det er bra mulighet for «suksess»: Diskriminative stimuli

Når det gjelder (differensiell) forsterkning som skjer ut fra situasjon, lærer vi selvfølgelig i større eller mindre grad hvilke situasjoner handlinger lykkes i. Vi lærer at det er lurest å be om hjelp når folk ser vennlige ut, og å be folk som generelt er hjelpsomme. Den som vil stikke av, eller stjele noe, lærer at dette lykkes best når ingen ser det. Vi lærer kort og godt å skille mellom situasjoner der sjansen for forsterkning er relativt stor, og situasjoner der sjansen er mindre. At jeg skriver «relativt», betyr at det ikke er absolutt – det er alltid snakk om grader av sannsynlighet, slik det alltid er med atferd.

Da kommer det enda et flott ord: Alt som viser oss at «Nå er sjansen relativt bra for å lykkes», kalles diskriminanter, eller diskriminative stimuli. Å diskriminere betyr som kjent å skille, og ikke bare mellom kjønn, raser og andre «politiske» ting. Det som «forteller oss» dette, kan være en åpen dør, et grønt lys, et vennlig ansikt, passende værforhold eller hva som helst. At jeg stadig skriver «lykkes», må ikke oppfattes som at atferden trenger å være bevisst – diskriminering skjer også hos de som ikke har språk. En annen ting er at diskriminanter godt kan være verbale, i form av blant annet skilt og beskjeder (som vi går nærmere inn på i leksjon 6).

Forsterkning som skjer av og til: «Intermitterende forsterkning»

Det hender faktisk at noen lurer på hvorfor noen gidder å holde på med noe som bare lykkes, eller forsterkes, av og til. Men det er jo å lykkes en gang iblant som er hovedregelen for mye av det vi driver med – det er vel bare «banale» handlinger som å skru på TV-en og åpne tannkremtuben som lykkes praktisk talt hver gang. Faktisk er det vanlig å holde på med ting som vi lykkes sjelden med, for ikke å si aldri har lyktes med til tross for utallige forsøk i løpet av flere år. Et opplagt eksempel på sjelden forsterkning er gambling. Andre eksempler kan være å finne drømmeboligen, drømmejobben eller drømmepartneren! Vi kan godt si at jo gjevere forsterkeren er, jo flere forsøk er vi villige til å gjøre på å oppnå den.

Faguttrykket for forsterkning som ikke skjer hver gang, er intermitterende, eller intermittent, forsterkning. Ordet betyr «avbrutt», det vil si at forsterkningen ikke er kontinuerlig. Det beste er nok rett og slett å si «forsterkning av og til». Intermitterende forsterkning kan skje på mange måter. Den viktigste er såkalt variert rate, eller VR. Dette betyr at handlingen ikke forsterkes hver gang, og at det varierer hvor mange ganger vi må prøve før vi lykkes. VR1 betyr at vi lykkes hver gang, VR5 betyr at vi lykkes i gjennomsnitt hver femte gang. Akkurat dét minner meg om en som bød opp damer i ett sett – han hadde funnet ut at han lyktes ca. hver tiende gang! Gamblere kan tenke i samme gate, i verste fall med trist resultat.

Forsterkning av og til har flere effekter på atferd. For det første fører den til flere handlinger, eller forsøk. Dette skyldes kort og godt at vi må gjøre flere forsøk før vi lykkes. En annen vanlig effekt er «Effekten av delvis forsterkning», på engelsk forkortet PREE. («Delvis» er enda et ord for intermitterende, eller av og til.) Det er nemlig vanlig at dette fører til at vi holder på lenger før vi «gir opp», når vi ikke lenger lykkes. Hvis vi skal bygge «motstandsdyktige» handlinger, eller bli litt utholdende og «robuste», er det med andre ord lurt å venne seg til å ikke lykkes hver gang. Den som gir opp for lett, eller som stiller for store krav til hyppig forsterkning, kommer sjelden langt, enten man er selger, jobbsøker eller hva det skulle være. En god del problematferd som kan være vanskelig å «få vekk», er åpenbart atferd som personen har erfart at det ikke alltid går an å lykkes med. Jeg hadde en klient som ba om kaffe 600 ganger før han endelig fikk det. (Hvorfor han ikke fikk på første forsøk, er en annen historie.) Hvem har ikke opplevd barn som ønsker noe, og som ikke akkurat gir seg etter det første «Nei»? Det er ikke urimelig å anta at det kan ha sammenheng med at de har lært å «kjempe for det de har kjært». I tillegg mangler de jo ikke akkurat energi, heller…

For sjelden forsterkning, såkalt «skjemastrekk», fører imidlertid til at handlinger avtar eller opphører – det går en grense for hvor mange forsøk vi orker per forsterker.

I neste leksjon skal vi si mer om hva som skjer når handlinger ikke lykkes.

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!