Atferd kan slutte å lykkes, med alt det positive og negative som dét kan medføre

Børge Holden

 

Innledning

Forrige leksjon avsluttet med at mange typer handlinger ikke lykkes hver gang. I denne leksjonen skal vi gå mer inn på dette. Nærmere bestemt skal vi se på hva som skjer når vi har blitt vant til å lykkes hver gang, eller i det minste av og til, det vil si intermitterende, og slutter å lykkes overhodet.

Ekstinksjon

Et vanlig forløp er at vi har lyktes med noe, alt fra hver gang til i alle fall av og til, altså intermitterende. Så opplever vi at vi ikke lykkes lenger. Vi ringer, men får aldri svar. Vi spør, men får aldri «Ja». En person med utviklingshemning kan skrike eller selvskade, uten at noen tar hensyn til det lenger. En ungdom som ikke vil stå opp og gå på skolen, erfarer at det ikke lenger nytter å legge seg til.

Når atferd som har blitt forsterket på en eller annen måte ikke lenger blir det, kalles det ekstinksjon. Dette er et av de atferdsanalytiske ordene som har lettest for å gli inn. Ordet betyr rett og slett utslokning, og kan være et bilde på at forsterkning ikke lenger «puster på handlingens glør». Når vi utfører ekstinksjon, sier vi gjerne at vi ekstingverer. Selv liker jeg bedre å si «Slutte å forsterke». Noen sier «Å sette en handling på ekstinksjon», eller enda verre: «Sette personen på ekstinksjon». Disse talemåtene er ikke helt bra. (På engelsk er det enda verre, for det engelske ordet extinction kan også bety utrydding!)

Det er det samme om handlingen har blitt positivt eller negativt forsterket. Hvis den har blitt positivt forsterket, sier vi som regel bare ekstinksjon. Hvis den har vært negativt forsterket, føyer vi ofte til ekstinksjon av unnslippelse.

Vi kan sjelden si sikkert at vi aldri mer vil lykkes. Derfor vil også en betydelig lengre periode uten forsterkning enn det vi er vant til, altså ekstremt intermitterende forsterkning, også fungere som ekstinksjon. Det er med andre ord glidende overganger mellom sjelden forsterkning, og ekstinksjon.

 

Ordet frustrasjon kommer av det latinske ordet frustra, som betyr forgjeves. Å være frustrert er med andre ord nokså det samme som å oppleve svært sjelden forsterkning, eller ekstinksjon! Det kan faktisk være temmelig ubehagelig…

 

En positiv bivirkning av ekstinksjon: Tilvenning, eller habituering

Før vi tar fatt på alle mulige problemer med ekstinksjon, skal vi komme inn på en veldig viktig positiv bivirkning som kan vise seg, og som kan avgjøre om behandling lykkes.

Vi kan først se på denne bivirkningen i forbindelse med positiv forsterkning. Alle vet at det kan være vanskelig å avstå fra virkelig effektive forsterkere. Vi sier gjerne at vi føler en sterk trang, eller er sterkt fristet. Vi kan til og med bli fristet over evne, og gjøre eller konsumere noe som vi ikke burde gjøre eller konsumere. Alle som «sliter» med røyk, overspising, overdreven shopping og mer eller mindre spenningssøkende rusing, for å ta opplagte eksempler, har erfart dette. Den som klarer å motstå trangen og fristelsen, merker imidlertid ofte at den går over. Å slutte å for eksempel røyke kan være verst i starten, så går det jevnt over bedre etter hvert, selv om «sprekk» etter ganske lang tid også kan forekomme. Det samme kan gjelde noe så dagligdags som å slutte med upassende talemåter og lignende uvaner. Når trangen, eller fristelsen, gradvis går over, kan vi si at det skjer en tilvenning. Det rette faguttrykket er habituering, som betyr tilvenning! (Ordet ’adaptasjon’ betyr omtrent det samme.)

Tilsvarende kan skje med negativt forsterket atferd, eller atferd som er rettet inn mot unnslippelse. Det hender at vi er ekstremt motivert for å unnslippe noe, alt fra kaldt vann og mat og drikke vi ikke liker, til situasjoner som vekker angst og lignende ubehag. Igjen har vel de fleste erfart hva som ofte skjer når vi «står i» en situasjon en stund: Ubehaget går ofte over. Også dette kalles tilvenning, eller habituering. Opplevelsen av tilvenning kan være direkte lystbetont, i alle fall når vi venner oss til noe som vi synes er viktig, eller til noe som er en forutsetning for å få tilgang til noe som vi liker. For å nyte utsikt, må vi tåle høyde! Vi mestrer, som det heter.

Hvorfor skjer habituering, eller tilvenning?

Habituering går i bunn og grunn ut på at vi reagerer mindre og mindre på å stimuleres på samme måte over tid. En enkel demonstrasjon av dette går ut på følgende: Ta et rødt A4-ark og legg foran deg på bordet. Legg et hvitt ark over akkurat halvparten av det røde arket. Stirr i ett minutt nøyaktig midt på linjen mellom den hvite og røde delen. Ta så bort det hvite arket, slik at den halvdelen av det røde arket som har vært skjult, kommer til syne. Jeg røper ikke hva som skjer, men du vil nok oppleve effekten av at en del av synsfeltet har blitt vedvarende og monotont stimulert, mens den andre delen har ligget i dvale.

Frivillig og ufrivillig habituering, eller tilvenning

Tilbake til ekstinksjon: Oftest skjer avståelse fra forsterkere og kontakt med ubehag helt frivillig. I barneoppdragelse og innenfor ulike former for tvungen behandling, enten i regi av psykisk helsevern eller med utgangspunkt i kapittel 4A i lov om sosiale tjenester og lignende, kan det imidlertid skje ufrivillig: Personen hindres ikke i å innhente forsterkere eller i å unnslippe. Det er først når vi hindres i å skaffe forsterkere, eller i unnslippelse, at vi kan snakke om ekstinksjon. Dette er ikke uvanlig i barneoppdragelse, undervisning og behandling av personer som har svake intellektuelle forutsetninger for å være behandlingsmotiverte, i praksis ofte barn og personer med utviklingshemning. I mange typer behandling vil det være en mellomting. Hvis vi får behandling for eksempel for rus, fobier, tvangslidelse eller hva som helst, vil dette ofte ha habituering som en avgjørende komponent. Vi kan når som helst avbryte behandlingen. I praksis vil vi imidlertid være under et visst press, ikke minst moralsk, som kan bidra til at forblir i en situasjon som vi egentlig vil ut av. Dette kan utgjøre en «mild ekstinksjon».

Tilvenning skjer ikke alltid

Jeg må legge til at tilvenning ikke alltid finner sted. For det første har vi noe som kalles ’potensering’, det vil si at vi reagerer sterkere og sterkere, slik vi kan gjøre når vi først har begynt å irritere oss over noe. I forbindelse med behandling er det imidlertid et større problem at det kort og godt ikke skjer noen tilvenning. Vi ser at personen klarer å «holde ut», men også at personen ikke slapper gradvis mer av. I slike tilfeller får vi selvfølgelig ingen god effekt av behandlingen, eller tilvenningen. Paradoksalt nok har jeg inntrykk av at dette problemet kan være størst når angsten eller andre ubehag ikke er så veldig sterke i utgangspunktet.

Noen negative bivirkninger av ekstinksjon

Personen kan reagere med hyppigere forsøk på å lykkes: «Ekstinksjonssprekk»

Når handlinger ikke lenger forsterkes, kan nok alle underskrive på at vi har reagert med å gjøre flere forsøk. Et apparat virker plutselig ikke, og vi gjør flere forsøk i rask rekkefølge på å skru det på. En person som ofte har svart, svarer ikke lenger, og vi gjentar spørsmålet flere ganger. En person med atferdsproblemer er vant med å «få viljen» ved hjelp av å «mase». Forsøk på å ekstingvere dette, fører ofte til enda mer masing. Slike reaksjoner kalles for ekstinksjonssprekk, på engelsk «extinction burst», som er at av de få uttrykkene innenfor atferdsanalyse som ofte sies på engelsk. Og «sprekk», eller «burst», er ikke så dumt, for vi kan godt si at atferden «rakner» litt, for å bruke et bilde. Tidligere holdt personen litt igjen, eller «passet måten», men nå «renner det ut»!

Ekstinksjonssprekk går vel og merke kun ut på at hyppigheten på handlingen går opp. (Noen tror også at det innebærer en opptrapping av selve handlingen, men dét kommer under neste overskrift.)

I begrepet «sprekk» ligger det også at reaksjonen kan være kraftig, i form av svært stor hyppighet. Det vanlige er også at reaksjonen er forbigående. Hvis personen ikke oppnår noen forsterker, eller ikke unnslipper, går forsøkene etter hvert over. I dette ligger det også et mulig problem, nemlig at det kan være vanskelig for omgivelsene å la være å forsterke atferden i denne fasen. Mange foreldre og miljøarbeidere har gitt opp like før barnet eller «klienten» har gitt opp, og har lært barnet eller «klienten» at det nytter å stå på. Atferden blir for intens, og forståelsen av betydningen av å stå løpet ut kan være mangelfull. I det hele tatt kan ekstinksjon være krevende å utføre. På forhånd er det derfor viktig å tenke gjennom om man er villig og i stand til å fullføre det, og om det er akseptabelt.

Personen kan ty til mer alvorlige handlinger i forsøk på å lykkes: Handlingshierarkier

En annen vanlig effekt av ekstinksjon er at handlingen som ikke lenger forsterkes, trappes opp til mer alvorlige varianter. Spørring blir til trusler og senere til ødeleggelser, for så å gli over i selvskading og angrep. Vi skal ikke tenke oss mye om før vi kommer på mindre dramatiske eksempler fra dagliglivet. Et ord for dette fenomenet har vært «ekstinksjonsskapt aggresjon» (extinction induced aggression). Jeg liker egentlig ikke ordet, fordi det fokuserer så mye på aggresjon. I og med at det like godt kan være annen problematferd, liker jeg bedre å kalle det opptrapping som følge av ekstinksjon, eller bare opptrapping. For hva annet en ekstinksjon kan gjøre det nødvendig å trappe opp slik?

For å forstå dette fenomenet, kan vi gå tilbake til begrepet handlingsklasser i leksjon 2 og 3. Der var vi inne på at noen «medlemmer» i klassen kan være mer akseptable enn andre. Dette kan ikke minst gå ut på at noen handlinger er forsiktige og hensynsfulle, mens andre er dominerende og aggressive. En handlingsklasse er dermed samtidig også et handlingshierarki, det vil si at handlingene er rangerte. Lykkes vi ikke, enten det er snakk om positiv eller negativ forsterkning, er det vanlig å gå fra mer behagelige handlinger til mer ubehagelige. Det er altså denne glidningen som noen ganger fører til alvorlig problematferd. Logiske nok er problemet ofte størst når overgangen til aggressiv og annen problematferd skjer brått, slik det kan gjøre blant annet hos personer med såkalt emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, for ikke å si «intermitterende eksplosiv lidelse» (som er en diagnose som betyr at personen av og til går i flint!).

Hvis det er vanskelig å fortsette å ekstingvere handlinger som forekommer i forbindelse med en ekstinksjonssprekk, er det ofte enda vanskeligere å ekstingvere mer alvorlige handlinger. Grunnen er selvfølgelig at mens det kan være irriterende og belastende å oppleve en sprekk, kan det være direkte skremmende og farlig å være i kontakt med en opptrapping.

Til slutt må jeg legge til at opptrapping som følge av ekstinksjon, kan ha mye av de samme bieffektene som straff kan ha, som vi var inne på i leksjon 2. I det hele tatt kan straff og ekstinksjon oppleves og fungere nokså likt. Begge deler reduserer jo også forekomsten av handlinger.

Andre problemer, og løsninger

Noen ganger tror man at det har skjedd ekstinksjon, når personen bare er fysisk sliten! Dette er tydelig når personen er i full gang igjen etter å ha fått hvilt seg litt.

Det kan også skje at en handling dukker opp igjen, etter at den ikke har vist seg på lenge etter en periode med ekstinksjon. Dette kalles ’spontan tilbakekomst’, og kan aldri utelukkes. Dette er en viktig grunn til at personen bør lære handlinger som kan være alternativer til atferden som ekstingveres. Dette reduserer faren for spontan tilbakekomst.

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!