Vi må ikke bare kunne, men også ville: Motivasjon

Børge Holden

 

Innledning

Det vi i atferdsanalysen kaller forsterkning, vil nok mange andre kalle motivasjon, som når folk sier «Vi bruker penger som motivasjon for å få ham til å gjøre lekser». I atferdsanalysen er imidlertid motivasjon et begrep for foranledninger for atferd, som når vi snakker om å være mye eller lite motivert for noe, i betydningen «har lyst eller ikke lyst».

I tidligere leksjoner har vi vært inne på positiv og negativ forsterkning, og sett på hva som opprettholder slik atferd. I denne leksjonen skal vi se på hvorfor slik atferd oppstår i utgangspunktet – handlinger må jo utføres før de kan forsterkes. I forrige leksjon var ekstinksjon tema. Her skal vi se litt mer på hva som påvirker reaksjoner på ekstinksjon, og på noen helt andre sider ved ekstinksjon.

Vi har også vært inne på diskriminering – at vi gjerne utfører handlinger når sjansen for forsterkning er relativt stor. For å utføre en handling er det imidlertid ikke nok at den kan bli forsterket – vi må også ønske den forsterkningen som er tilgjengelig, enten den er positiv eller negativ. For å søke kontakt, må vi savne det. For å stikke av, må vi bli skremt eller plaget. Denne leksjonen handler om hva som gjør forsterkning mer og mindre effektiv, og hvordan dette påvirker atferd.

Motivasjon som ikke er lært, eller som er ubetinget

At motivasjon ikke er lært, innebærer at det dreier seg om virkninger av (1) mangel eller rikelig tilgang på ulærte, eller ubetingede, forsterkere, eller (2) å bli utsatt for ulærte, eller ubetingede, ubehag.

Grunnleggende motivasjon for positivt forsterket atferd

Når vi har vært uten en gitt forsterker en stund, øker vanligvis lysten på den. Den blir mer forsterkende, i alle fall ganske lenge, kanskje helt til vi «glemmer den» og andre forsterkere tar over.

Å være uten en forsterker kalles å være deprivert for den, selv om det kan holde å si «mangle» eller «oppleve mangel på» den. Deprivasjon kalles også en etablerende operasjon, nettopp fordi den etablerer forsterkeren som mer forsterkende.

Når forsterkeren er mer forsterkende, øker også sjansen for at vi utfører handlinger som gjør at vi oppnår den. Da kan vi si at den etablerende operasjonen fungerer «vekkende (evoking) på handlingen. Selv sier jeg ofte at den «utløser» handlingen (selv om dette uttrykket brukes mest om reflekser).

Har vi derimot hatt rikelig tilgang på forsterkeren, vil den forsterkende virkningen av den avta. Vi «får nok» eller «blir lei». Dette kalles metning, eller habituering, og er en opphevende operasjon – verdien av forsterkeren «oppheves». Naturlig nok vil også tendensen til å utføre handlinger som kan føre til forsterkeren avta.

Disse prinsippene er viktige i behandling og opplæring. Det er selvfølgelig viktig å sørge for at personen er rimelig deprivert på forsterkere som skal brukes. Skal vi bruke «time out» i en eller annen form (leksjon 20), vil det ha liten effekt hvis det er «time out» fra en dødskjedelig situasjon.

Liten tvil om at ulike godsaker er rimelig forsterkende her, og det er heller ingenting å si på entusi-asmen de konsumeres med!

 

Grunnleggende motivasjon for negativt forsterket atferd

Når vi utsettes for ubehag, er det vel få som er uenige i at vi får lyst til å slippe unna det. Unnslippelse blir forsterkende, i alle fall ganske lenge, kanskje helt til vi er vant (habituert, tilvent) til ubehaget.

Også ubehag, eller altså «aversiv stimulering», er en etablerende operasjon, i dette tilfellet fordi den etablerer unnslippelse som forsterkende.

Når vi opplever ubehag, øker selvfølgelig sjansen for at vi viser handlinger som fører til at vi unnslipper. Når dette skjer, kan vi også her si at den etablerende operasjonen «vekker» handlingen, eller utløser den.

Opplever vi derimot ikke noe ubehag, eller ubehag opphører, er selvfølgelig ikke unnslippelse spesielt forsterkende. Da kan vi «slappe av» eller «ta det med ro». Også fravær eller opphør av ubehag kalles en opphevende operasjon, og naturlig nok svekkes også tendensen til å utføre handlinger som kan føre til unnslippelse. Det er rett og slett ingenting å unnslippe.

Som vi skal komme tilbake til i flere senere leksjoner, er dette viktig for grunnleggende forståelse og behandling av problematferd. I sin enkleste form kan problematferd være utløst av ubehag, og behandling kan kort og godt gå ut på å fjerne ubehag.

Motivasjon som er lært, eller betinget

At motivasjon er lært, betyr at motivasjonen dreier seg om hvordan vi reagerer på (1) mangel og rikelig tilgang på lærte forsterkere, og på (2) tilstedeværelse og fravær av lærte ubehag.

Refleksive motivasjonelle operasjoner

Dette er et rart uttrykk, og det er synd å si at betydningen ligger i ordet. Egentlig heter det også lærte (betingede) refleksive motivasjonelle operasjoner. Jeg skal forklare:

Når det gjelder positiv forsterkning, er det nokså vanlig at fortsatt tilgang på forsterkere kan være usikker, og at vi risikerer å miste forsterkere. Dette kan være alt fra materielle goder til sosial kontakt og forhold som bidrar til trivsel og hygge. Tegn på framtidig eller fortsatt tilgang på slike forsterkere kan fungere som lærte forsterkere (leksjon 2). Slike tegn kan blant annet være løfter og forsikringer. Mangel på slike lærte (betingede) forsterkere har samme virkning på atferd som mangel på ulærte forsterkere, og rikelig tilgang har samme virkning som rikelig tilgang på ulært forsterkere. En person som «trygler» om å få eller beholde noe, og som roer seg når han eller hun får løfter om dette, som at «Jeg skal ikke gå» eller «Du skal få bli her», er påvirket av henholdsvis mangel og rikelig tilgang på en slik lært forsterker. Det er ikke uvanlig at fravær av slike lærte forsterkere utløser problematferd, og at tilgang demper eller eliminerer problematferd. Noe så enkelt som lite eller mye penger kan ha slike effekter.

Tap av slike lærte forsterkere fungerer selvfølgelig straffende, som når vi mister penger eller førerkort, eller noen trekker tilbake et løfte eller bryter en avtale.

Når det gjelder negativ forsterkning, er det vanlig at vi ikke er helt trygge på ikke å bli utsatt for et ubehag, selv om vi ikke opplever noe ubehag her og nå. Mulige, kommende ubehag kan være nærværet av en ubehagelig person, eller at noen stiller ekle krav til oss. Tegn på kommende, konkrete ubehag kan fungere som lærte, eller betingede, ubehag (leksjon 2). Slike tegn kan være synet av personen på lang avstand, lyden av vedkommendes bil, bilde av han eller henne på dagplanen og så videre. Tilstedeværelse av slike lærte ubehag har samme virkning på atferd som tilstedeværelse av ulærte ubehag, og fravær av slike lærte ubehag har samme virkning på atferd som fravær av ulærte ubehag. En person som er føre var, som har «piggene ut» og som utagerer før de kommer i direkte kontakt med slike personer, og som slapper av når det ikke er noen tegn til kommende ubehag, er påvirket av henholdsvis tilstedeværelse eller fravær av slike ubehag. Grunnen til at jeg bruker disse eksemplene, er at en del problematferd kan forstås som forsøk på å holde visse personer og opplevelser på trygg avstand. Tegn på kommende, skumle og farlige situasjoner, og trusler om dette, kan selvsagt ha samme virkning.

For øvrig vil presentasjon av lærte ubehag selvfølgelig virke straffende, som når vi opplever trusler om ubehag som kan skje.

Transitive motivasjonelle operasjoner

Nå er vi i ferd med å passere toppen når det gjelder sære begreper, så jeg ber om litt tålmodighet. Faktisk er det ikke så ille som det høres ut, selv om jeg også her skulle ha føyd til «lærte», siden det heter lærte transitive motivasjonelle operasjoner. Nærmere bestemt går denne varianten ut på forhold som endrer den forsterkende eller ubehagelige verdien av allerede etablerte lærte (betingede) forsterkere og ubehag! Vi kan også si at den endrer styrken på refleksive motivasjonelle operasjoner. Det hjelper kanskje litt å tenke på at «transitiv» betyr noe i retning overgang eller endring.

Når det gjelder positiv forsterkning, går det selvfølgelig an å øke eller dempe den forsterkende effekten av lærte forsterkere, som penger, poenger, løfter og hva det skulle være. Dette kan kort og godt skje ved å øke eller dempe den forsterkende verdien av det som de ulærte forsterkerne som penger, poenger, løfter og annet fører til. Er vi sultne, eller svært lystne på spesielle fornøyelser, er penger, poenger eller løfter som gir tilgang til dem, relativt forsterkende. Tap av dem vil være tilsvarende straffende. Hvis vi er mette, eller lei av spesielle fornøyelser, mister penger, poenger eller løfter som gir tilgang til dem, mye sin forsterkende effekt. Tap av dem vil være tilsvarende mindre straffende.

Når det gjelder negativ forsterkning, går det også an å øke eller dempe den ubehagelige effekten av lærte ubehag! Dette skjer kort og godt ved å øke eller dempe de ulærte ubehagene som følger i kjølvannet av lærte ubehag. Hvis kommende, konkrete og ulærte ubehag viser seg å være store, vil stimuli som varsler om dem bli tilsvarende ubehagelige. Det lærte ubehaget vil altså øke. Det vil også den negativt forsterkende verdien av å unngå eller unnslippe dem. Hvis kommende, konkrete og ulærte ubehag viser seg å være mindre, vil den ubehagelige effekten av stimuli som varsler om dem dempes. Det lærte ubehaget vil altså minke. Det vil også den negativt forsterkende verdien av å unngå eller unnslippe dem.

Selv om disse begrepene kan høres litt rare ut, er de faktisk viktige når vi skal bruke tegnøkonomi (leksjon 17) og lage atferdsavtaler (leksjon 19). Grunnen er at slike metoder ofte innebærer bruk av lærte forsterkere. De er faktisk også viktige når vi skal bruke straff, som i alle fall i dagliglivet forekommer oftere enn vi liker å tenke på. Hvis muligheten for straff skal få personen til å «holde seg i skinnet», og advarsler skal virke, må selvfølgelig den ulærte straffen som kan komme, være effektiv.

.

Ekstinksjon av lært motivasjon

Hvis motivasjonelle forhold kan være lært, må vi også gå ut fra at de kan «avlæres», det vil si ekstingveres. Dette gjelder mest for refleksive motivasjonelle operasjoner.

Når det gjelder positivt forsterket atferd, går ekstinksjon kort og godt ut på at de lærte forsterkerne ikke lenger gir tilgang til de ulærte. Poengene kan ikke lenger veksles inn i godsaker, og blir dermed uinteressante. Løfter holdes ikke lenger, og mister sin verdi.

Når det gjelder negativt forsterket atferd, skjer ekstinksjon ved at de varslede, konkrete og ulærte ubehagene ikke kommer. Dermed opphører også de lærte ubehagene: Hvis en ubehagelig person endrer seg, og blir OK, slutter også stimuli som forteller at han eller hun skal dukke opp å være ubehagelige.

Det gir liten mening å snakke ekstinksjon av transitive motivasjonelle operasjoner. Grunnen er at de dreier seg om forhold som bare endrer verdien av lærte forsterkere og ubehag, ved å endre verdien av ulærte forsterkere og ubehag som de leder til. (Skulle vi ha snakket om ekstinksjon, måtte de ha eliminert den forsterkende verdien, og da er vi inne på refleksive motivasjonelle operasjoner igjen!)

Det er selvfølgelig også uaktuelt å snakke om ekstinksjon av ulærte motivasjonelle forhold. Å oppheve av verdien av forsterkere gjennom metning, og å oppheve unnslippelse eller unngåelse som forsterkende ved å fjerne ulærte ubehag, har ingenting med ekstinksjon å gjøre.

Motivasjon kan ha mer å si enn forsterkning og ekstinksjon

Innenfor atferdsanalysen kunne man tidligere fokusere litt mye på forsterkning når man skulle forstå og behandle problematferd. Man forutsatte gjerne at forsterkning opprettholdt handlinger, selv når dette var umulig å påvise. Behandling kunne i verste fall bli fåfengte forsøk på ekstinksjon, som selvfølgelig er vanskelig når vi ikke kjenner forsterkningen! Da kan det være mer nyttig å se på hva som utløser handlinger, særlig på ulærte etablerende operasjoner, når vi skal forstå hvorfor handlinger finner sted. Utløsende faktorer vil nødvendigvis også vise seg før konsekvensene av atferden viser seg! Tilsvarende kan det også være nyttig å innføre opphevende operasjoner når vi skal dempe problematferd (leksjon 15).

Etablerende operasjoner i form av deprivasjon eller ubehag kan også være ekstremt sterke. Da kan det være at personen viser handlingen, selv om sjansen for å lykkes er lik null. I dagligtalen vil vi si at personen er «desperat» eller «ikke til å stoppe». Ekstinksjon kan da bli vanskelig og i verste fall nærmest umulig.

Komplekse motivasjonelle forhold

Så langt har vi tatt opp motivasjonelle forhold som påvirker en og en handlingsklasse, og som attpåtil påvirker den på en temmelig enkel og direkte måte. Motivasjon omfatter imidlertid også forhold som påvirker atferd mer generelt, det vil si flere handlingsklasser. Hvis vi har sovet eller spise lite, eller har smerter eller sykdommer, påvirker dette mer enn enkeltvise atferdsklasser. Selvfølgelig etablerer det for eksempel søvn, mat og ulike former for behandling som forsterkende. Men i tillegg kan vi bli mer irritable, uopplagte og lignende – det kan kort og godt bli mindre positivt forsterket og mer negativt forsterket atferd!

Et fint ord for slike motivasjonelle forhold er multiple, simultane motivasjonelle forhold. Multiple betyr flere, og simultane betyr samtidige, så det betyr bare at de påvirker flere handlingsklasser på en gang. Selv bruker jeg ofte betegnelsen «komplekse motivasjonelle forhold», eller den enda mer uhøytidelige «bakenforliggende faktorer».

Hovedregelen er kanskje at enklere og komplekse motivasjonelle forhold i fellesskap bidrar til problematferd. Selv om vi er trøtt eller har smerter, utagerer vi ikke hele tiden. Terskelen for å reagere negativt på krav og lignende kan imidlertid være senket. Tristhet i seg selv er neppe grunn til å utagere, men kan øke sjansen for at personen reagerer negativt på for eksempel krav. Heller ikke generell angst trenger å være tilstrekkelig grunn til å utagere. Det kan imidlertid øke sjansen for at personen utagerer hvis han eller hun må være alene mot sin vilje.

Andre ganger er det imidlertid håpløst å finne enklere motivasjonelle forhold som virker sammen med mer komplekse – vi kan bare påvise komplekse motivasjonelle forhold som høyere forekomst av problematferd er forbundet med. Da må vi nøye oss med å forklare atferden med denne faktoren, i den grad vi kan forklare atferden med motivasjonelle forhold overhodet. Og det hender selvfølgelig at vi kan påvise enklere motivasjonelle faktorer, men ingen bakenforliggende. Dette gjelder særlig for personer som er relativt stabile i fungering og stemning.

Også når det gjelder slike forhold er ekstinksjon uaktuelt – effekten av dem kan stort sett bare fjernes ved at de motivasjonelle forholdene fjernes.

Hun til venstre virker trist, som er kjernetegnet på depresjon. Hun til høyre virker engstelig. Begge er eksempler på tilstander som kan danne «bakteppe» for mer eller mindre problematiske reaksjoner på mer umiddelbare utfordringer som personen kan oppleve. 
Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!