Språk og atferd: Grunnleggende prinsipper

Børge Holden

 

Innledning

Så langt har vi stort sett befattet oss med temmelig konkret atferd og temmelig konkrete forhold som påvirker atferd. Men atferd er men enn konkrete handlinger, og atferd påvirkes av mer enn direkte erfaringer. I dette kapitlet skal vi se på relativt enkle former for språk, eller «verbal atferd» som det gjerne kalles, og på relativt enkle former for språklig, eller verbal, påvirkning av atferd. (Innenfor tradisjonell psykologi, og blant folk flest, heter det stort sett språk, i betydningen «ha språk», «forstå språk» og «bruke språk». Atferdsanalytikere har ofte kalt det verbal atferd, men også vi kan si språk.)

Generelt

Verbal atferd, eller språk, er atferd som foregår mellom en «snakker» og en «lytter». Dette må forklares litt: Snakkeren kan også skrive, peke, vise tegn og lignende, i tillegg til å snakke – måten er egentlig underordnet slik sett. Lytteren kan høre, lese eller på andre måter gjøre noe som samsvarer med det som snakkeren sier. Presis nok lytteratferd, eller atferd som samsvarer med det som snakkeren sier, er nødvendig for å forsterke snakkerens atferd, det vil si for å lære å snakke og for å fortsette med det. Hvis folk reagerer i «hytt og vær» på det vi sier, lærer vi ikke å snakke, eller vil miste interessen for å snakke. Men lytteratferd kan være både verbal, som å svare på et spørsmål, og ikke-verbal, som å gi hjelp. For at snakkerens atferd skal være verbal, må lytteren ha lært å forsterke snakkerens atferd. Det betyr også at lytteratferd må være operant – reflekser som å skvette eller rødme er ikke lytteratferd, heller ikke å la seg bære eller dytte!

Snakking og lytting henger sammen – det ene kan ikke eksistere uten det andre. De påvirker også hverandre gjensidig: At snakkeren påvirker lytteren ligger i kortene, men lytteren påvirker også hva og hvor mye snakkeren kommer med. Som for annen atferd vil snakking påvirkes av hvordan snakkeren forsterker og eventuelt straffer snakking, i tillegg til at lytteren kan formidle diskriminative stimuli og etablerende operasjoner: Hvor imøtekommende snakkeren er, og hvilke grunner lytteren gir snakkeren til å snakke, er selvsagt viktig.

Snakker og lytter er ofte ulike personer. Men allerede nokså tidlig i språkutviklingen begynner barn å snakke med seg selv, og etter hvert snakker vi mer og mer inni oss. Vi tenker mer og mer. Hvis vi gjør som vi tenker, sier eller skriver, kan vi si at vi er vår egen lytter.

Grunnleggende inndeling av ulike typer utsagn, etter hva som får oss til å si dem

I 1957 sorterte Skinner mye av det vi sier i ulike funksjonelle klasser. Begrepet ’funksjonelle klasser’ sikter til ulike typer forhold som påvirker oss til å si det vi sier.

Mands

En «mand» (fra engelske command og demand er et utsagn som sier direkte hva personen er ute etter, det vil si at det beskriver forsterkeren for å si utsagnet. «Kan du sende vannet?», «Hva er klokka?» og «Kjør meg til byen» er typiske mands for positivt forsterket atferd. «Kom deg ut! », «Gi meg smertestillende» og «Kan jeg få slippe nå?» er typiske mands for negativt forsterket atferd. (Som for andre handlinger, kan det være vanskelig å vite om en mand er positivt eller negativt forsterket.)

Siden mands forsterkes slik de gjør, betyr det at positivt forsterkede mands er motivert av deprivasjon, mens negativt forsterkede mands er motivert av ubehag. Jo sterkere motivasjon, jo mer sannsynlig er det å komme med slike utsagn, akkurat som andre handlinger. Er det «ille» nok, kommer vi ofte med en egnet mand av oss selv. Å spørre en «væskedeprivert», eller på godt norsk tørst, person om vedkommende er tørst, kan likevel framskynde spørsmål om vann.

       

Som andre former for atferd kan mands være alt fra de mest ydmyke til de mest ubehøvlede. De fleste får nok mest sympati med jenta, men se ikke bort fra at han til høyre oppnår flest forsterkere. Måtte jeg ta feil!

 

Tacts

Mens mands forsterkes spesifikt og i samsvar med utsagnet, forsterkes en tact (fra engelske contact) helt generelt og uavhengig av det som tactes. Typiske tacts er «Det er fint vært i dag», «Hun har på svarte sko» og «Jeg er sulten». Vanlige forsterkere er ros og andre bekreftelser på at vi er inne på noe, avhengig av hvor langt i utviklingen vi har kommet og hvor vanskelig det er å tacte riktig.

Læring av tacts begynner nødvendigvis med ett eksempel, for eksempel å si «hund» for hund. Nokså raskt sier vi «hund» om mange ulike hunder. Da har det skjedd en generisk utvidelse av tacten. (Genus betyr type, så vi har altså lært å benevne en type ting eller hendelser.) Vi kan også benevne noe ved hjelp av andre ord enn de vi har benevnt det mer før, ut fra noen spesielle likheter, som å si at en person ligner på et dyr eller noe annet. Da heter det metaforisk utvidelse – vi bruker et bilde for å beskrive hvordan personen ser ut. (Ifølge Skinner er det bare metaforisk utvidelse første gang det sies – faste uttrykk er ikke metaforiske utvidelser, selv om det kalles metaforer i dagliglivet.)

Har vi lært nye tacts, eller ord for ting og hendelser, er det nokså lett å si det samme ordet i en mand. Det er «bare» å sette ordet inn i rammer som går igjen i mands, som «Kan jeg få…?» og «Vil du…?».

En tact kan også være en «tilslørt» mand. Sier vi «Øl er godt» mens svetten renner, og får øl, er det en mand og ikke en tact! Hvis lytteren derimot svarer «Ja, det synes du sikkert», blir det en tact. Det er altså hvordan utsagnet forsterkes som avgjør.

Utsagn som foranlediges av andre utsagn, med stort samsvar mellom snakker- og lytteratferd

–       Ekkoikk: Gjenta noe andre sier, uansett medium. Dette er svært viktig i språkutvikling.

–       Tekstuell atferd: Å lese.

–       Transkripsjon: Avskrift.

–       Diktat: Å skrive noe som er sagt.

Intraverbaler

Også dette er utsagn som er foranlediget av noe annet som sies, men uten det samsvaret som klassen ovenfor er preget av. Eksempler på intraverbaler er svar på vanlige spørsmål, ofte rene fakta, som «Ingrid» på «Hva heter du?», og «22» på «Hvor mye er 9 + 13?». Også det vi kan utenat er intraverbaler, som når vi kan si tekster og vers som henger sammen. For en ordentlig nordmann etterfølges «Ja, vi elsker» av «dette landet». Mer komplekse intraverbaler er samtaler og diskusjoner.

       

Her er det stor sannsynlighet for at det foregår relativt komplekse intraverbaler, både i hyggelige og mindre hyggelige former…

 

Autoklitter

Dette er utsagn som påvirkes av andre utsagn hos den samme snakkeren. Det er fire typer:

–       Beskrivende autoklitter beskriver snakkerens egen atferd, som når vi føyer «Tror jeg» eller «Vet jeg» til utsagn. Slike tilføyelser kan påvirke hvor mye lytteren tror på det vi sier.

–       Kvalifiserende autoklitter er benekting i form av «ikke», og ord som endrer graden av påstand, som «sikkert» eller «neppe». Også slike ord endrer styrken på ellers like utsagn, og «ikke» gir stikk motsatt betydning.

–       Kvantifiserende autoklitter er «noe», «litt», «mye», og nøyaktige angivelser av mengde, som liter og meter.

–       Relasjonelle autoklitter er i praksis grammatikk. Enkle eksempler er å si «biler» og ikke «bil» når vi har sagt to, og «var» og ikke «er» når vi har sagt «i går».

Selvredigering

Dette er en mer kompleks form. Det er rett og slett å prøve seg fram før vi kommer med endelige utsagn, som kan være både skriftlige og muntlige. Prøvingen kan skje slik at andre hører eller ser det, men vil ofte skje i det skjulte ved å tenke. Selvredigering er ofte viktig for å nå fram hos lytteren, særlig i nye og usikre situasjoner.

Mer om enklere former for verbal påvirkning

Kontingensformet og verbalt påvirket («regelstyrt») atferd

Leksjon 2–5 dreier seg om atferd som stort sett er påvirket av direkte erfaringer i form av forsterkning, motivasjonelle forhold, og ekstinksjon. Når dette er tilfellet, sier vi at atferd er kontingensformet, altså formet av konkrete betingelser. Slik påvirkning skjer hos alle, også hos oss som har rikelig språk. Atferd kan imidlertid også være verbalt påvirket, eller såkalt «regelstyrt» (som etter min mening lyder litt «teknisk»). Jeg skal belyse flere sider ved dette:

Enkel og litt mer kompleks verbal påvirkning

Den enkleste verbale påvirkningen, eller «regler», er rene mands (se foran). Mer kompleks verbal påvirkning spesifiserer også hvor og når handlingen skal skje, en frist for når den skal være utført, og konsekvenser av å gjøre eller ikke gjøre «slik det er sagt», for å nevne det viktigste. Jo mer fullstendig regelen er, jo større er vanligvis sjansen for at den følges. I tillegg kommer hvor «bestemt» eller «mildt» den presenteres.

Å kunne utføre en handling i riktig sammenheng, for eksempel til riktig tid, er viktig. Hvis vi beskjeden «Kom når det ringer», er det viktig å komme da, og ikke med en gang. Mange barn med utviklingshemning og/eller autisme kan ha vansker med å lære slike nyanser, og kan ha lett for å utføre handlingen med det samme de hører hva de skal gjøre. Dette betyr logisk nok at språkforståelse er viktig for å kunne bli verbalt påvirket, eller for regelstyring.

Også informasjon som ikke er ment som direkte påvirkning, kan fungere som verbal påvirkning. Opplysningen «Toalettet er første dør til høyre» kan få oss til å gå dit (helst når vi er motivert for det). Også dette er mer avansert enn å følge konkrete, enkle beskjeder.

Er verbal påvirkning en form for diskriminanter?

Et spørsmål er om verbal påvirkning er diskriminanter eller ikke. Hvis handlingen som spesifiseres utføres med én gang, er det nok riktig å kalle «regelen» for en diskriminant. Men det hender at handlinger ikke skal utføres før lenge etter, som i «Sving til høyre når du ser et hvitt hus». I stedet for å kalle utsagnet for en diskriminant, som vanligvis regnes for å være noe temmelig umiddelbart, kan vi si at et slikt utsagn er funksjonsendrende: Det endrer «funksjonen» til det hvite huset – huset får oss til å svinge. Mot dette kan vi innvende at også en «regel» om å svinge umiddelbart, altså en diskriminant, endrer husets funksjon. En viktig forskjell mellom regler som diskriminanter og regler som endrer funksjoner, er derfor at vi må huske og gjenta de sistnevnte for oss selv for å kunne følge dem.

Noen forskjeller mellom kontingensformet og verbalt påvirket atferd

Kontingensformet atferd er ofte spontan, ekte og naturlig, mens verbalt påvirket atferd gjerne er mer klossete. Viktige grunner til dette er at vi ofte har utført kontingensformete handlinger utallige ganger, mens «nybegynnere» ofte handler ut fra instruksjoner og forklaringer. Et vanlig forløp er at klossete, verbalt påvirket atferd blir mer og mer smidig etter hvert som den blir mer kontingensformet. Da kan den til og med bli «flytende», eller «automatisert».

Når trenger vi å påvirke vår egen atferd verbalt?

Vi kan lage regler selv, og vi følger ikke minst regler som vi sier til oss selv, enten vi har dem fra oss selv eller fra andre. Særlig når vi skal gjøre noe som er vanskelig, er vi ofte helt avhengig av privat «regelstyring». Vi ser dette når vi blir forstyrret og ikke kan «snakke inni oss», og handlingen stopper opp. Andre ganger driver vi på ufortrødent uansett forstyrrelser, og kan til og med gjøre to ting på en gang. Da er nok atferden temmelig kontingensformet.

To spesielle former for verbal påvirkning: følging og sporing

Følging (pliance) er «å gjøre som vi får beskjed om», og ligner på ordrer og befalinger. Gjør vi som vi får beskjed om, kan det bli forsterket. I motsatt fall kan det bli straff. Det er lite rom for egne valg og egen prøving, og følging er vanligst i tidlig oppdragelse og opplæring, i forbindelse med lover og regler, og i relativt autoritære systemer som arbeidslivet.

Sporing (tracking) er å få vite noe som kan være lurt å gjøre, og ligner på anbefalinger og råd. Følger vi rådet, kan det vanke forsterkere som direkte følge av handlingen, og ikke fordi andre mener at vi har fulgt «regelen». Det er rom for egne valg og egen prøving, og sporing er vanligst i mer avansert oppdragelse og opplæring, og i forbindelse med frivillige aktiviteter.

Forholdet mellom regler og konkrete betingelser

Det er ikke alltid samsvar mellom det som sies og det som faktisk skjer. Da vil ofte de konkrete betingelsene «vinne» i det lange løp. Jeg husker et forsøk på ekstinksjon av «masing» på kaffe. Miljøarbeideren ga dette opp, og lot beboeren få kaffe. Miljøarbeideren prøvde seg imidlertid med at «Det var ikke fordi du maste du fikk!». Selv om beboeren skjønte at dette skulle bety at «Det nytter ikke å mase», satt han nok igjen med at nettopp masingen hadde fungert. En annen gang skulle vi overhøre, eller ekstingvere, et spesielt utsagn. Da sa miljøarbeideren til beboeren at «Du hørte nettopp at Holden sa at vi skulle late som vi ikke hørte når du sier dette!» Beboeren oppfattet nok dette som «Ikke mas». Dét nyttet imidlertid lite, når han erfarte å få en reaksjon. Ellers er ikke minst barneoppdragelse fullt av eksempler på at foreldre sier hva barn skal gjøre og ikke, men at barn erfarer at de kan gjøre noe annet og lykkes godt med det.

Det finnes imidlertid også situasjoner der språk «vinner over» konkrete betingelser. Vi ser dette blant annet når regelstyring medfører at vi ikke tester ut om den verbale påvirkningen har noe for seg eller ikke. Hvis vi får beskjed om ikke å gå inn i en skog fordi det er farlige troll der, kan det være at vi aldri går dit og aldri får erfart at det ikke stemmer (eller at det stemmer!). Dette er for øvrig et eksempel på følging.

 

Share
Stop SOPA!

SOPA breaks our internet freedom!
Any site can be shut down whether or not we've done anything wrong.

Stop SOPA!